If you like rubbish, this is your blog

Hjemmesia til Stottsfjell:

http://slottsfjell.no/

Slottsfjell i retrospekt – 08:

http://www.raseri.nu/Templates/Kultur/2008/juli/slottsfjell_retrospekt.html

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om du er som meg, så kan det hende at du har eiendeler med personlighet. Som eksempel kan jeg nevne en egensindig og humørsyk Ford av modell 76 som ikke er lett å gjøre tilfreds. Denne bilen som jeg er ufrivillig avhengi av for å komme meg på jobb, starter blant annet ikke i regnvær. Hvorfor skulle den det, det er jo våt asfalt og ekle sølepytter å kjøre i. Den kjører til venstre når jeg vil til høyre og den kveler mottoren alltid og uten unntak ved første tegn til grønt lys etter rødt i lyskryss. Men jeg har da klart å tøyle den gamle gampen, til en viss grad. Jeg liker faktisk å se på meg selv som hakke smartere en biler.

Men datamaskiner på sin side. Datamaskiner er jo jordens arvtakere etter menneske. De er jo skapt for et formål, å løse alt vi ikke klarer. Det sier seg selv, vi har ikke bare gravd vår egen grav, men skapt noe som graver graven vår for oss, men bare raskere enn vi ville ha gjort. Min påstand er at Alle datamaskiner har sjel. De menneskene som er flinke med sin datamaskin, snill og god, de har datamaskiner som er snille med dem og sammen lever de lykkelige. Min datamaskin kan best beskrives og best sammenlignes med en stygg blandingshund av typen Rottweiler, sjefer og kongepuddel. Missandlet og slått i hele sitt liv. Innesperret og vannskjøtt. Gjennom snart fem år har virus, spam og opplastninger av søppel fått herje fritt uten fare for at eieren vil installere virusbeskyttelse. Om noe ikke fungerer, røskes kontakten ut av veggen eller maskinen sparkes på det groveste. Slik har en stygg skapning blitt forvandlet til et menneskehatende monster.

En kjøter ville nok ha dødd etter lang tids misshandling. Men det er ingen kjøter som jeg eier. Det vi har å gjøre med her er intelligent og ressurssterkt. Vet første øyekast ser man ikke maskinens abnormale personlighetstrekk. Ved første inntrykk virker maskinen sympatisk, intelligent og sjarmerende. Den er ikke dette. Men manipulerende, løgnersk og impulsivt voldelig på et elektronisk plan. Jeg har fått støt. Filer forsvinner. Mailer blir borte, sendt feil eller ikke sendt. Nettoppkobling – kun på maskinens premisser. Alt dette og mer. Vi er i krig. Mann mot maskin. John Connor mot Terminator. Vel, der John Connor prøver og redde verden, prøver jeg kun å redde filene minne, men en krig likeså.

Klart denne fremtids dommedags filmen kun er fiksjon. Men virkeligheten her ikke så langt unna John Connors senario som vi liker å tro. I det siste har det hele tilspisset seg mellom meg og datamaskinen. Jeg har gått så langt at… (her må jeg taste ytterst stille og du må lese linjene i viskeform for å minske kjangsen for at min maskin avslører planene)… jeg har gått til innkjøp av ny harddisk.

Planen er å laste filer, bilder, filmer og musikk over på den nye harddisken og så bytte ut den gamle med den nye. I og med at det er harddisken som er lagerplass for data som PC-en husker etter at den er slått av – hjernen og sjelen om du vil – velger jeg å tenke på utskiftningen som en god gammeldags lobotomering. Den siste kjente lobotomioperasjon i Norge – utført på menneske – skjedde i 1974 men så vidt meg bekjent finnes ingen direkte lovforbud mot lobotomi på datamaskiner – uansett hvor barbarisk og grufull operasjonen av denne sorten blir sett på å være. Så jeg la en plan. Planen er på vei ned i dass. Min abnormalitet har gjennomskuet meg, muligens en av Elkjøps illojale Pc-er har sladret, men den har været fare og satt i gang mottiltak. Jeg får ikke lastet over filer. Ikke på noen måte. Jeg har en sånn minnepinne ting som jeg har prøvd. 4GB og greier. Filene, filmene musikken alt ser ut til å gå fra Dr Ond (Min Pc) og over på minnebrikka. Men minnebrikka er tom når jeg siden sjekker den. Jeg får sjeldnere og sjeldnere tilgang til internett og virusbeskytelsen som jeg nettopp lastet opp, virker ikke. Dette på sin side fører til at jeg ikke finner løsningen på problemet online. Ja, det blir verre også. Nå har den også begynt å slå seg på nattestid. Uten forvarsel kommer det røde lyset som indekserer power på – pling – og surklingen i vifta setter i gang, øker og ender opp og høres ut som et hest vessende vesen av ren ondskap. Noen ganger føler jeg – mens jeg ligger der i mørket, alene – at vesenet kommer nærmere og nærmere og…..

Om dette blir den siste bloggen postert fra meg, antar jeg at motstanden har vært nytteløst. Jeg kan bare ønske dere alle. ..lykke til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This is the hunter’s badge of glory,

That he protect and tend his quarry,

Hunt with honour, as is due,

And through the beast to God is true.

Det er påske, ja du viste det. Du er kanskje i påskefjellet!? Gratulerer, du er rik nok til å ha bærbar pc med nettoppkobling på fjellet, svin.

Fiendtlighetene til side. Er påskedrikken for deg, som for meg, en snøavkjølt Jägermeister?

Vel, for deg er påske sikker ski og kvikklunsj, for du er en helvetes søndagsskolegutt. Men deg om det.

Men for de av oss som ikke hadde spenn til å dra til fjels eller for oss som ikke engang har ski å ta med oss til en eventuell fjelltur – fordi vi måtte brenne skia våre i peisen i februar på grunn av finanskrisa – for oss er jegershot i skittne hybler som snart er eid av banken, Påske.

Og hva er det så å si om en tysk jeger med høy prosent?

Her har vi brennevin, urter og krydder, alt i en herlig miks som mange ønsker å kalle sunn nettopp på grunn av alle urtene brygget er bestående av 

Noen sier at innholdet er 26 forskjellige livsforlengende urter, andre 56.  Men en som våkner opp fyllesjuk på jeger, han våkner opp i sjokk over at det er mulig å leve med slike uutholdelig smerter. Og kanskje det er et poeng i dette, at du fortsatt – tross umennesklige smerter og kvalme opp av en annen dag – fortsatt er i live, utvilsomt et magisk brygg.  

35 % er sprekt og man(n) burde ane en viss fare, men når drinken som oftest serveres nedkjølt, merkes dette ikke og det er bare å drikke på så lenge armen har styrke til å føre glasset til munnen. Sleng en shot i et glass med Red Bull og du har en jegerbombe, Turbojäger eller Fliegender Hirsch. Nytes mens du er full – ikke prøv dette om du er uerfaren.

En 70Cl på det fantastisk billige norske pol, koster omtrent – og i skrivende stund nøyaktig – 333kr. Men for å servere leseren en fin bi historie, kan jeg fortelle om en tur til tyskland og et tysk motell hvor jeg betalte 70 kroner for en middag bestående av egg og bacon, beans og en shot jeger. Dette bestilte jeg og fikk: egg og bacon, beans og et kjøkkenglass breddfullt med Jägermeister. Ta påsketuren til Tyskland om lommeboken får bestemme.

Selve flaska, jegerflaska, er berømt og ikke til å ta feil av.  Jeg kunne ha beskrevet den i detalj, men du kjenner den så alt for godt enten du drikker regelmessig, eller bare gikk forbi en dranker i skiløpa på vei til påskehytta. Jeg er klar over at jeg påstår at leseren ikke liker tysk brennevin med urter.

Du er ingen idiot om du heller velger en Xo. Men dette skal sies, ingen afterski er det samme uten, enten du er på Gol, Trysil, i de sveitsiske alpene eller hvor faen du er. Det er en jeger i baren som ruler.

Bare se her på listen over kjendiser som angiveliges har – ved en eller flere anledninger - nytt Jägermeister.

Kurt Nilsen, Venke Knutson, Jokke & Valentinerne på samtlige nasjspill, Gutta i Raga Rockers, Elvis på besøk hos The Beatles, Angela Merkel på forspill med Jens Stoltenberg, Ole Gunnar Solskjær, Morten Harket, Jahn Teigen, Kjell Inge Røkke (trøster seg med en As we speak,) Roald Amundsen, John Carew og sist men ikke minst, Barack Obama på valgnatten.

(De ovenfor opplysningene kan ikke bekreftes av forskjellige grunner)

 Men ikke bare er Jägermeister en hipp drink for eliten som lever i nuet, men også alkohol med historie verdt og huske. Problemet er at ingen husker den. Han som hadde info`n jeg søkte om emnet krydderbrennevin, døde av skrumplever under et nettmøte vi hadde forleden og etterlot meg som allviter.

Det jeg kan fortelle er at Jägermeister har eksister siden før 1848, men ble første gang innført til Norge av onkelen min via danskebåten i 1988. Det var i alle fall da jeg så herligheten for første gang. Den gang da var jeg under lovlig allder, hadde aldri smakt en dråpe alkohol og var den perfekte til å avgjøre – med minne ubesudlete smaksløker – om jegeren var verdig et inntog i norsk fyllekultur. Og konklusjonen på denne anmeldelsen av Jägermeister, en anmeldelse ulik andre seriøse anmeldelse, men verdig en jeger er at:

Jägermeister er En forfriskende drikk med søt undertone og krydret ettersmak. Drikkes avkjølt rett fra fryseren, men helst opp fra en snøhaug utenfor hyttedøra. Treffer hjertet like mye som hodet og er en drikk så absolutt for deg som har hatt en dag på ski, i hytta, sturende i storbyen eller nettopp utslipt fra glattcelle på svenske sia. En sikker vinner, og som Snåsamannen så fortrolig fortalte meg her om dagen, den sunneste måten å nyte livet på…

God fornøyelse:)

-Skål-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var det altså skjærtorsdag i dag og dette kom tydelig frem på nyhetene med reportasje fra svenskegrensa. Harryhandel og norskefyll i all sin prakt.

Og jeg gremmes. Nei, fyll og spetakkel sjenerer ikke meg, tvert i mot, jeg omfavner fyll og uanstendig oppførsel. Men det som irriterte øyeeplet der jeg satt i min egen påskefyll – omgitt av jegershots og tomme ølflasker – var det stadige synet av konføderasjonens arméfaner svaiende fra stayla biler.

Disse stjerneprydete, hvitkantede blå andreaskorsene mot rød bakgrunn, på en duk omgitt av hvite kanter, er de virkelig noe å svaie høy og stolt på tur hos søta bror? Jeg er ikke spesielt innøvd i betydningen av dette flagget, men jeg trodde dette rett og slett var rasistisk motiverte symbolikk?

Men hva vet vel jeg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det langfredag eller skjærtorsdag i dag? Jeg hakke peiling, en fridag og uka går i surr. En ting er sikker. Dagen er grå og våt, med mørke regntunge skyer i vest. Kaffetrakteren surkler og katta vil ha mat. Morgenrøyken i døråpningen og brått, dagens første regndråper – eller kanskje nattens siste? Ja ja, jeg får gå inn, pc`n kaller – jeg har jo vært borte i ti minutter, minst.

Jeg har blitt en slave for nettmote. Blogging er ut og fjesboka for oldiser. Det Er twitters som gjelder nå – i alle fall om du er ung og urban. Eller er urban, selve ordet, også ut? Ikke vet jeg. Ungt er vel inn og jeg er ikke ung, ikke på nett. Her regjerer de som fortsatt gleder seg over kjønnshår og falske legg. Men, jeg fortviler ei, for her – på nett – kan vi juge om alt. Ung gutt21 kan både være Fredrik på tolv eller frank førtito. Vi møtes her, på nett.

Men jeg må innrømme at en pub som luktet av gammel tobakk, svette og av fersk, nytrukket kaffe - av billigste kvalitet, for det pleier å være det – frister meg mer…

Kanskje dette er fremtiden, nostalgiske chattesider med lukt og lyd til. Og Da, om kjerringa i 4b bare gidder å bringe en sixpack fra Rimi, da slipper vi å gå ut.

Ja, lenge leve fremtiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sammenkrøpet våknet jeg ved sengefoten, lett skjelvende under et isende grått skydekke. Nakken var stiv, bihulene tette. Hode tungt og munnen tørr. Lørdag morgen – fyllesjuka sniker seg inn. Røyk mens rødsprengte bedende øyne, trygler kaffetrakteren om noen dråper til – til full kopp.

En lang arbeidsuke truet med å ta mitt liv, og avgjørelsen om angrep som det beste forsvar ble tatt en gang allerede før lunsj på fredagen. Så da skjedde det bare, liksom helt tilfeldig. Den ekstra milen innom polet på vei hjem ble tatt, uten oppstandelse eller høylytt skrik. Som jeg angrer nå.

Kaffetrakteren er elskverdig nok til å gi fra seg et hissig pling, for å fortelle at jobben er gjort – kaffen er servert, ditt avskum. Jeg skuler på kaffetrakteren mens jeg knuser et brett med paracet, hvem er du til å dømme meg, og med en skjelven hånd slipper jeg pulveret ned i kaffen mens cigarettsneipen erstattes med en ny.

Jeg har det bra, ikke nå, selvfølgelig ikke. Men snart, om en time, kanskje alt før. Nå skal jeg ta et bad, drikke opp kaffen, så en til og siden, vel, da også en til. Og om ikke lenge, vil alt igjen bli bra.

Eller?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kaffetrakteren slo seg på, med et beskjedent klikk og et påfølgende ssssus, akkurat 18.15.

Det faktumet at jeg ønsket meg nytrukket kaffe 0615 i dag tidlig, virket ubetydelig for min nyinnkjøpte Hiatchi X3 et eller ant 2009. Ja vel, da får jeg drikke kaffe da, tenkte jeg – for hvem er jeg til å motsette meg teknologisk visdom. Teknologi er litt vanskelig sånn. Ikke noe kompromiss eller mulighet for diskusjon. Om mobilen min ikke vil sende tekstmelding så sender den ikke tekstmelding, diskusjon slutt. Dataen, ikke la meg begynne på den en gang. Staere og mer nesevis kreasjon finnes ei.

Jeg lurer på jeg, om ikke det er de som styrer meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som mangeårig arbeidskar og brakkesliter har jeg hørt det meste. Og da snakker jeg om livsfilosofi med et språkbruk så vulgært, så pubertalt og ikke minst, så mannssjåvinistisk at en utenforstående som hadde vært så uheldig å gå forbi og overvære en samtale, utvilsomt ville ha bet om snarlig avlivning av de skabbete rabiate apene som hadde forskanset seg inne i pausebrakka på byggeplassen nede i sentrum. Og avlivning ville ha vært en passende straff om vi skulle bli dømt etter vårt kollektive språkbruk, og ikke en gang dyrebeskyttelsen ville ha kommet oss til unnsetning.

Men vent litt. La meg prøve å, vel, unnskylde oss litt. For disse såkalte villdyra er egentlig helt vanlige elskverdige og trofaste menn som holder sine kjærester og koner høyt i kurs og sjeldent gjør noe mer mannssjåvinistisk enn å velge å gå med søpla fremfor å ta klesvaska.

Det dette er snakk om er et psykologisk spill for å manne oss opp til dagens arbeidsøkt. Dette er ikke så ulikt hva idrettsutøvere gjenomgår før de skal ut i kamp.

For ta en titt ut av vinduet ditt du, det er to meter med snø og ti – femten minus.

Og for mange av oss er arbeidsdagen fra syv til fire og det vassende i denne helvetses snøen, mens vi prøver å holde kulla ute av verneskoa med hyppige erindringer om vår og piker i skjørt. Og når vi samles til lunsj sitter vi lenge i stillhet, mens kaffe fra en trakter som sist ble vasket en gang på 80-tallet sprer varme tilbake i stive ledd, og når varmen kommer da begynner også oppvarmingen mentalt til de neste fire timene ute i vær og vind. Med brakke prat og skjørte snakk og govitser og skryt, økes testosteronnivået og menn blir mann.

Ikke tru at brakkemannen er uintelligent eller verbalt handikappet. Jeg kom en gang litt overraskende på to karer som satt og diskuterte litteratur. Da jeg braste inn så de først litt morskt opp på meg, så irritert på hverandre før det raskt gikk over på emne jakt. Det er liksom ikke matcho nok med litratur i brakka, men på hytta vil vi da ha vår Hamsund eller Nesbø.

Ja vel, brakkekara er ikke så ille tenker du. Hva er det de sier som er så grovt mon tro.

Vel, om du ikke har en for sart sjel, skal jeg dele noen få gloser med deg – de snilleste må du vite. Men ikke kom og si at jeg ikke advarte deg, for grovt fra de grove kan nok både imponere og ikke minst sjokkere. So here we go.

- Nå Ivar, har du kvitta deg med noe av kilone fra jula?

Phø! om jeg skulle ha kvitta meg med noe, måtte de ha vært 100 kg ekkelt fett, og det blir jeg bare kvitt ved skilsmisse.

(spred latter og knegging i brakka)

- Ja, blir det noe på deg om dagen da, ivar.

Du vet jo ossen det er med oss oppe i alderen. Før kunne jeg ta en tometer stubbe å knekke det tvers av over pikken. Nå er jeg ikke lenger sprek nok i arma.

(spred latter og knegging i brakka)

- Så du hu i Volvon i ste, hu med pikk i blikket og sperm i munnvika.

Gjett om jeg så hu. Det er hu x`en til fetteren min, hu var vist så vid at han måtte bruke kiler for kjenne hu og da var det fortsatt omtrent like mye moro som å kaste en banan i drammens elva.

(høylytt latter og fårete glis)

- Det minner meg om hu Rita fra moss som jeg var i lag med, hu som var så stygg at jeg måtte ta hu i mørtten og bakfra for i det heletatt å holde ut. Et pluss var det da, at jeg under akten kunne ta et realt tak i rygghåra hennes og holde meg godt fast.

(knegging og fårete glis)

En av gutta raper høylytt med påfølgende kommentar: sa bura og sugde videre.

Stemningen i brakka er god og samtalene går i bil og jakt. Formannen kikker på klokka,

gutta, det er tia, men først vil jeg si en ting. Veit dere hvordan man veit om ei jente er kåt, sikkelig kåt. Gutta gliser og venter spent. Du veit at ei jente er kåt, når du stikker hånda i trusa hennes og det kjennes ut som om man forer en hest…

(Mannen gjør ekkle slurpelyder til høylytt latter mens gutta tramper ut av brakka og tilbake til arbe)

Ja, her har dere et lite innblikk i en brakkehverdag – den milde versjonen. Døm oss ikke, men elsk oss som vi er…..eller, forresten, vi fortjener ikke annet en fordømmelse så til helvete med oss, for – som en brakkekar ville ha sakt – det er der det er flest kjente; )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kunne like greit ha brukt en slakterkniv, og trolig fått et bedre resultat enn jeg fikk med barberhøvelen. Gammel, sløv og om jeg ikke tok helt feil, litt rusten også.

De mørke skjeggstubbene sto seg fint til de mørkerøde blodstripene som gikk nedover kinnet mitt. Føkk! Det maltrakterte trynet, samt en fylleånde som bare ikke lot seg knekke, ville selvsagt vekke et par sladderkåte nabokjerringers nysgjerrighet. Det fikk gå, samma faen, ut skulle jeg.

Før lang tid var gått sto jeg utenfor et stort vindskjevt hus med et neonskilt i rødt hvor det stod ”Ritas bar og pub”. Vel, det pleide å stå Ritas bar og pub. Noen kreative sjeler med kunstnerisk teft og sprittusj, hadde døpt om Ritas til Dritas. Dette passa puben ganske bra i grunn. Drita bar og pub var kjent for å trekke en viss type mennesker, et klientell som helst sitter inne når sola skinner.

Vel, utenfor ble jeg stående i et lokalt skybrudd – som tilsynelatende alltid åpnet slusene over meg, og prøvde å tenne en gjennomvåt sigarett, men ga opp, for så å slenge den i grøfta. Ingen krise, det var ikke røyken jeg kom hit for. Servitrisa smiler høflig, men påtatt, da jeg entrer og slenger meg tungt ned på min faste barkrakk. Bartenderen har alt et glass klart, og serverer brun glede før jeg rekker å ytre mitt ønske.

  – Litt tidlig ute i dag, spesiell anledning, en feiring kanskje?
     – Pøh, feiring du, det er fjortende februar, hva skal man liksom feire da, har noen dødd?
     Jeg angret på min høviske oppførsel, men han så ut til å ta det hele med et smil.
     – Den er grei den kompis, men jeg skal feire og roser er alt kjøpt inn, så oppfør deg pent – og ikke få servitrisa i dårlig humør…

Det er ikke det at jeg ikke har trua på kjærlighet. Det finnes sikkert dem som fortsatt har Amor høyt i kurs. Men la meg slippe å ha en felles dato hvor vi alle skal springe rundt og svi av tusener på tusener av kroner, alt for at vi skal få proklamert hvor forelska vi er. Valentine´s day er og blir et amerikansk ”sug- penger- ut- av- forbrukeren-konsept” som har blitt tatt hjertelig imot av konsumforbrukernasjonen over alle konsumforbrukernasjoner, og det med åpne armer. På denne dagen handler vi roser, blomster og gaver for millioner, små og store bamser – med påsydde smil – og rosa flistepper med I LOVE YOU 4EVER på.

Er det dette som er kjærlighet? Dyre gaver og falske løfter?

Har du ingen valentine for dagen, da må du enten være taper, avviker, eller i bestefall, død. Hva om man flytter til Saudi-Arabia? De har på denne dagen et forbud mot alt salg av artikler som kan inspirere til kjærlighet. Nu ja, det hadde blitt litt drøyt, selv for en dranker som meg. Og når vi først snakker om dranker. Jeg var ikke alene langs baren, og tross at puben ikke hadde vært åpen i mer enn et par timer, var min nabo alt mer enn middels drita.

 - Jeg elsker eksen min, mumlet han stille.
     – Eksen? svarte jeg.
     – Er hun pen?
     – Pen..? Jeg synes nå det.
     Han skottet bort på meg, han så nesten edru ut, men det gikk fort over. Han holdt glasset med den brune spriten opp mot lyset og myste.
     – Jeg liker egentlig bare øl jeg, også sånne drinker man får i Syden, sånne med paraply i vet du. Denne dritten sender meg rett i rennesteinen. Alene på Valentine´s day, og det forlatt i byens slum, jeg ser det for meg.
     – Da er det godt at du er drita da, når du havner i rennesteinen. Ekke noe særlig å ligge der edru vettu, og full blir man ikke på drinker med paraply i.
     Jeg myste igjennom mitt eget glass og kunne se et hvitt skilt med ”Røyking Forbudt” limt fast i bardisken. Et røyking forbudt skilt på en bar er stadig noe malplassert. Det hører liksom like godt hjemme som et blinkende nødutgangsskilt på et hjem for blinde, men likeså er det høyst nødvendig at dette befinner seg her, for alles beste.
     – Hun har blitt feit, sa han og smilte – like mye til glasset – som til meg.
     – Og det blir ikke så faens lett for hu å finne seg en som meg igjen.
     Han bet i seg en hoste rie forsaket av det sterke brennevinet.
     – Jeg har jo spenn jeg, kan nesten si at en er rik, det drar damer det.
Han gliste bredt, denne gangen til meg, og denne gangen kunne han ikke holde tilbake hosteriene.
     – Fint, da skåler vi for det.
     Jeg løftet glasset, han og, og så skålte vi høytidelig.
     – For rennesteiner og ekser.
     – For rennesteiner, ekser og Valentine´s Day …

Et sted utenfor står en blomsterhandler og gnir seg i hendene ettersom bestillingene på blomsterbuketter strømmer inn. I det fjerne høres, om man legger fantasien til, Amor som skyter vilt med en AK- 47, proppfull av kjærlighets ammo. Det er februar, fjortende februar. Vi feirer Valentine´s Day. For faen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er få menn som har klart, med enkle ord, å beskrive en følelse som jeg kan identifisere meg med.

Otto Jespersen gjorde dette da han sa de udødlige ordene :

JEG HATER ARI BEHN.

Men jeg hater egentlig ikke Ari Behn. For hat er et sterkt ord som jeg knytter til vold.

Jeg hater nabokatta som pisser på utgangsdøra mi fordi han vil voldta hunkatta vår.

Jeg skal – om ikke drepe – så volde den drittkatta noe jævelig om jeg får kloa i skabbefan. Sannsynligheten for dette, at jeg får fatt i skabbefan, er små da han både er raskere og smartere enn meg. Men Ari Behn unner jeg verken vold eller smerte. Jeg hater egentlig ikke Ari. Men han ergrer meg grenseløst både med sin kritikk av gode forfattere, Behns eget forfatterskap og med sitt brennende sinne over tidligere hoffnarrer. Så jeg slenger meg gjerne på og roper i frustrasjon, JEG HATER ARI BEHN.

Mest av alt irriterer han meg når han egler seg innpå A-kjendisene på gallaer og B- regissører på filmpremierer.  Se så gode venner jeg har… Og pressen, de logrer og knipser lydig pressebilder mens Mr. B gliser og tenker, så folkelig jeg er.

Du vil være det, men Er du folklig, Ari Behn?

Etter eget utsagn skulle Behn, kongen sjøl, ut i skog og mark for å høgge en flott liten julegran til seg og familien nå i julen som var. Ja, dette er en god norsk juletradisjon som ekte mannfolk i generasjoner har fulgt. Klart, hest og kjerre har blitt byttet ut med en Rangs Rover, og den gamle øksa er blitt byttet ut med en splitter ny motorsag, men det er jo bare slik den moderne mann er blitt.

I skrivende stund kan jeg lett forestille meg et knippel av folk som fulgte Ari gjennom skogen, på jakt etter det perfekte juletre en mørk aften i Desember. Ari hadde nok landets fremste eksperter på nettopp – juletrær – med seg på slep. Det skulle bare mangle. Det må jo være det perfekte tre. Riktig høyde, farge og alder. Tradisjonelt men også moderne. Det var nok utvilsomt også en skogsmann med, slik at treet kunne bli felt på riktigst måte. Denne skjeggete og bredskuldra barskingen rekker Ari motorsaga og peker på punktet hvor Ari skal sage, før han slenger Aris tre på ryggen og bærer det ned til Rangs Rover`n. Alt dette mens et lite guttekor synger julesanger og en proff fotograf tar minneverdige julebilder..

Er dette folkelig? Jeg er da folk, jeg kan i alle fall minne om det når jeg prøver. Så la oss sammenligne folk og fe. Det er heller tvilsomt at jeg noen gang kommer til å felle mitt eget tre, med mindre jeg skulle kjøre av veien og på den måten felle et tre.

Jeg skal nok følge min fars tradisjoner, 80-tallets arbeiderklassemannens tradisjoner. Og da skal jeg vente så lenge som familien tillater det før jeg begynner og se etter et passende tre.

Jo nærmere julaften, jo billigere trær. Gratis etter jul faktisk, men det er kanskje å vente i lengste laget.

Så, som min far, skal jeg kjøre rundt i timevis for og finne han med den rimeligst meterprisen. Dette er ofte en forfyllet bonde som i tradisjon tro selger juletrær på dagene, og hjemmebrent på kveldene. Her er det viktig å geleide unga unna den skabbete, mannevonde vakthunden og ikke for nærme området hvor bonden pisser ut julegløggen han varmer kroppen med. Er man så uheldig at unga får syn på en vakker edelgran, til 200kr meteren, er det viktig og svare konsekvent, Mamma er allergisk mot edelgran.

Når man endelig finner et tre som i alléfall ser sånn passe bra ut, fra en side, og som ikke er stor høyere en den magiske meter`n. Ja så har tiden kommet for å utveksle en hyggelig julepruting med bonden. Her fylles vinternatten av grove verbaler, skjellsord og et Merry Fuckings god jul, før vi får det markspiste treet plassert i netting og slengt på bilen.

Dette er antagelig heller ikke folkelig, bare suggete. Men å irritere seg over Ari, det, det gjør folk fles. Å hate Ari Behn er folkelig, så da er det bare for big B og stille hos Grossvold, glise bredere enn noen gang og rope ut, til hele det norske folk, JEG HATER MEG.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Evolu-hva?

Evolusjon, evolutio eller Darwinisme om du vil. En teori om menneskets utvikling. Det er – i følge dagbladet – Darwind år i år, og jeg tviler ikke på dagbladet når de skriver dette. Trolig er akkurat dette allmennviten, men jeg har det med å få med meg ting litt sent. Noe som tydeligvis halvparten av alle briter også gjør, for halvparten av alle briter tror ikke på darwinisme og det er en god del rundt om i den store vide verden som også synes at – evolusjonslære er no tull. At Amerikanere flest synes svada fra en tullete brite så absolutt er no tull var kanskje ikke så overraskende, bare se på miss Canada – Sarah Palin. Men at vi, Nordmenn, lå under engelskmennene i tillitt og over i mistillit, det overrasket meg. For jeg tror på evolusjon, men begynner muligens å tvile – for har vi ikke kommet lenger enn dette?

Jeg skal ikke prøve å argumentere mot religion med darwinisme, ei heller påstå at dette er et absolutt fakta. Hva vet vel jeg. Men betraktninger om fortid, nåtid og fremtid vil jeg komme med. So hold on.

To av elementene fra Darwins bok, Artenes opprinnelse, var naturlig seleksjon og seksuell seleksjon.

Vist vi tar for oss naturlig seleksjon først og leser litt om dette på vår alles Wikipedia så står det: Det naturlige utvalg er en viktig faktor som er ansvarlig for evolusjon. Dette skjer ved at de best tilpassede individene innen en populasjon til enhver tid har en større sjanse for å etterlate seg mye avkom enn et gjennomsnittlig individ. Resultatet av en slik seleksjonsprosess er tilpasninger i arten.

Ja ha. Jeg sitter med et eksemplar av MED NANSEN PÅ 86° 14‘av Hjalmar Johansen. Eksemplaret jeg sitter med, er gitt fra far til sønn – julen 1943 – og jeg burde nok unngå kaffesøl på denne. Jeg har nå lest litt om Nansen og Johansens ferd i isødet, og det er – og det uten tvil – at jeg nå forstår faktumet at jeg aldri vil bli, mann. I alle fall ikke en ekte hardbarka norsk helt, født med ski på beina og helt uten vett. For man må være vettlaus for å begi seg ut på en polarekspedisjon. Modig, men vettlaus. 45 minus og man(n) fryser av seg ballene. Ergo, uten baller samt det faktum at det finnes svert få formeringsobjekter ute i ishelvete, er muligheten for å forplante seg små. Jeg har tilpasset meg, valgt bort noe testosteron og mandighet, valgt et liv i trygghet og på den måten forbedret evnen til formering.Dette at vi – menn – gjør dette vil over tid – og vises i noen grad allerede – at den tradisjonelle mannen tilslutt vil forsvinne helt og erstattes med en gjeng pingler. Tilpasninger i arten.

Så tar vi for oss Seksuell seleksjon, her skriver fantastiske Wikipedia at: seksuelle utvalg er en evolusjonsfaktor som i likhet med naturlig seleksjon fører til tilpasninger hos arter. Dette skjer ved at de individene som er best egnet til å velge og tiltrekke seg kjønnspartnere, får mest paringer (og dermed mest avkom) og/eller paringer med partnere av høyest kvalitet.

Dette er opplagt og ytterst synlig i hverdagen. De pene parer seg med de pene, de smarte med de smarte og, ja, de stygge og dumme med hverandre. Dette vil i løpet av tiden føre til to hovedart med mennesker og en underart. Vi får en elite med vakre atletiske abnormiteter, og en elite med høyst intellektuelle og nerdete filosofer og bedrevitere.

Den siste arten – underarten av etterkommerne av dagens mennesker – vil bli en rase av stygge, bredpennede og trangsynte øldrikkere. Neandertaleren er tilbake, men denne gangen med sofa, TV spill, fotball og øl.

Den nye eliten – overmenneskene om du vil – de vil ganske sikkert havne i krig med hverandre. Slikt skjer når skjønnhet og intelligens tvinges til å bo på den samme lille planet. Og siden mot forsvant alt i vår generasjons utvikling, vil begge raser dø ut og Neandertaleren får endelig sitt rettmessige verdensherredømme. Frarøvet dem av Homo sapiens den gangen, tidlig i menneskets utvikling.

Lenge leve Neandertaleren, lenge leve evolusjon…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Resesjonen er her, da kjører vi classy med en liten rosa i stedet for en svær flaske med vanlig champis. For vi har da pengene, vi kan bare ikke vise det lenger. 

Magnus Rønningen, festfikser og klubbsjef.

http://oslopuls.aftenposten.no/restaurant_uteliv/article88629.ece 

Det er kanskje ikke så langt mellom Jørgen hattemaker og kong Salamon i disse tider – finanskrisetider. Streberen med stor S, Magnus Rønningen, kan fortelle oss at det er rosa og fransk som skal hjelpe oss ut av grøfta når lommeboken svikter. Han bruker selv sjeldent mer enn 20 000 spenn på en bytur, noe som omtrent tilsvarer en måned med regninger i mitt eget hus. Regninger som jeg bare med nød og neppe kan betale etter uker med blodslit på snøfylte og isbelagte byggeplasser. Men dette gleder meg da også litt, dette at fiffen må vise måtehold – om så bare som en moteting og påtatt solidaritet med vanligfolk. For jeg vet at det er få ting som svir mer for de med pappas Porsche, enn måteholdenhet.

Så mens Magnus Rønningen gir tips og råd til de som bryr seg om utelivstrend og føkkings rosa champagne, skal jeg gi tips til deg som bare trenger fyll – en langvarig en – for å glemme at finanskrisa har tatt jobben din, og snart står huset for tur.

Ellwoods sparetips for boms og fattigfolk: 

Altså. Vi kan sløyfe champagne med mindre svigermor er død og arven alt står på kontoen. Men billig fyll kan vi få til. Nedgangstider fører til en oppblomstring av smuglersprit og hjemmebrent som nesten har vært ikke eksisterende siden metanol tragedien.

Allier deg med en bonde med sats og brenneapparat, eller få en kompis inn på tankene om at det er lettjente penger i hyppige svensketurer.

Om du er en røyker, er rullings billigere enn ferdig røyk.

Om du er snuser kan du komme langt som boms og bommer, eventuelt sats alt på ferdigsydde porsjons snus med ekstra lokk til oppbevaring av gammelt bruk. Ved gjenbruk varer boksen dobbelt så lenge. Når det kommer til øl, er Tuborg er billigere enn Ringnes. Grans billigst av alt. Husk å ta med tomflaskene hjem fra fest, det er penger i pant. Et forsiktig overslag for en eventuell skeptiker vil vise at:

En sixpack = 6kr. Det går ca to sixpack på en fest, 12kr og man(n) fester i gjennomsnitt seks ganger i løpet av en uke i nedgangstider og depresjon.

Det blir 72 kr i uka, 288kr i måneden og 3456kr i året. La oss si at den gjennomsnittlige billigpilsen koster 10kr og vips så har du 345 nye pils. (Ca 29 fester.)

Alle vet at bytur er helkrise for lommeboken, så drit i byturen eller glem lommeboken og da, for all del, glem hvem du lånte penger av for å dekke barutgiftene.

Taxi er selvsagt intet alternativ for en boms eller fattigmann.

Ta bilen med på fest og kjør hjem.

Sånn, her var noen sparetips, god fornøyelse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Palestina israel Gaza blodbad Midtøsten krig 

Hamas raketter katastrofe sårede barn FN humanitære krise hjelpeforsyninger bombet…..

Dette er bare noen av stikkordene fra de mange artiklene om Midtøsten-konflikten som igjen herjer nyhetsbildet vårt. Om noe selger bedre en sex og porno, så må det være krig og elendighet. Med sjokk og innbilt vantro, glor vi oss igjennom ninyhetene i evig håp om å få se avrevne lemmer, eller gråtende barn ved sine avdøde mødre. Ja for vi er så perverse i vår natur, at vi ikke kan la være å føle spenning ved andres død – i alle fall ikke om det er på Riksdekkende tv. For dette kan vi takke CNN og BBC, NRK og TV2.

Ja for all del, takk til alle dere med 24 timers 11. september dekning, tusami varsel og uvær med Katrina til navn. Da katastrofen var ute, satt vi som klistret og dere tjente rått.

Siden var det ikke det samme for den katastrofehungrige bare å glo på en trafikkulykke langs E18. Vi måtte ha mer. Dessverre er det alltid en ulykke eller en katastrofe et sted, ofte også godt regisserte kriger.

Nå er det altså krig igjen, en israelsk-arabisk konflikt. Jeg kan fortelle med en gang at jeg ikke er så god på Midtøsten og dens menge konflikter. En god gammel naturkatastrofe er lettere å forstå seg på enn politiskuenighet og krig over dette.

Men jeg har prøvd å forstå. Det lille jeg visste og det inntrykket jeg hadde var ca slik:

Israel har over en lang tid beleiret Gazastripen for å trygge Israel fra Palestinske terrorister og selvmordsbombere. En rekke rakettangrep de siste årene fra gaza inn mot Israel, utført av blant andre Hamas, har fått begeret til å renne over for den israelske regjeringen. Hamas skal knuses. Her av ligger det store problemet, hamas holder til på gazastripen blant sivile palestinere. Men Israel har rett til å forsvare seg, til en hver pris.

Enkelt nok? Nei.

Jeg var absolutt ikke tilfreds med egen allmennviten så jeg bestemte meg for å se om jeg kunne google meg frem til en større forståelse av Midtøsten-konflikten enn den jeg satt inne med. Om du fortsatt henger med i dette lille skriveriet, kan vi jo sammen gjøre – om du ikke allerede er opplyst – et ytterst flaut forsøk på et innblikk.

Den arabisk-israelske krig 1948 kalt selvstendighetskrigen eller frihetskrigen, er betegnelsen for den første av en serie væpnede konflikter utkjempet mellom Israel og de arabiske nabolandene. For palestinerne ble krigen begynnelsen på en rekke begivenheter som de betegner som al-Nakba (katastrofen). Ca 750 000 palestinere ble systematisk fordrevet fra sine landsbyer i det daværende Palestina ved opprettelsen av staten Israel.

Opprettelsen av staten Israel har førte til krig mellom araberstater og Israel både i 1956, seksdagers krigen i 1967 og 1973. Dernest har konflikten mellom Israel og den palestinske motstandsbevegelsen ført til israelske invasjoner av Libanon og flerårig okkupasjon av deler av Sør-Libanon.

Den konkrete historiske bakgrunnen for krigen i 1948 hadde sitt opphav i den økende jødiske immigrasjonen til Israel etter første verdenskrig. Konfrontasjonene begynte særlig å akselerere da palestina-araberne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat der de bodde. Britenes dobbeltrolle i Midtøsten under den første verdenskrig bidro også til de økende motsetningene som etterhvert ledet til krigen.

Den utløsende faktor hevdes å være lokale palestineres angrep på konvoiene mellom den israelske hovedstaden Tel Aviv og Jerusalem. Dette førte til mangel på grunnleggende behov i den jødiske halvdel av Jerusalem, hvilket fikk staten Israel til å ta beslutningen om å gå inn i det palestinske området. 

Det israelske estimatet på palestinske arabere som måtte forlate sine hjem er 520 000. Det palestinske estimatet er 900 000. I hvilken grad palestinernes flukt var frivillig eller ikke er sterkt omdiskutert. Israelerne har påstått at arabiske myndigheter oppfordret palestinerne til å flykte og at jødiske ledere oppfordret palestinerne til å bli, for eksempel i havnebyen Haifa. Historikere viser derimot til veldokumenterte eksempler på direkte etnisk rensning fra byer og landsbyer, for eksempel Deir Yassin, Lydda og Ramle. Etter hvert som dokumenter har blitt nedgradert har historikere som Zeev Sternhell, Benny Morris og Ilan Pappe bidratt til at det sistnevnte perspektivet har fått økt styrke i de akademiske miljøene.

 I 2004 døde palestinernes president Yasser Arafat. Dødsfallet utløste sinne på palestinsk side, fordi hans brå død ikke kunne forklares med noe kjent sykdomsforløp, og det da ble antatt at presidenten hadde blitt forgiftet Mahmoud Abbas tok over ledelsen. Han hadde vært Arafats adjutant fra 1969, og hadde hallerede tatt over ledelsen av PLO. Abbas, som i likhet med Arafat representerer fatha-bevegelsen vant også presidentvalget i januar 2005. Abbas regnes som moderat.

I juni 2005 trakk israelske styrker og nybyggere seg offisielt ut fra Vestbredden, for å overlate kontrollen der til palestinerne. I praksis innebar dette en delvis tilbaketrekning, samtidig som store palestinske områder som var bebodd med israelske nybyggere ble innelmmet i Israel, uavhengig av den palestinske ledelsens syn på saken.

Ved parlamentsvalget i januar 2006 vant hamas-bevegelsen en overraskende seier. Dette ble tatt dårlig i mot av Israel, og av deler av det internasjonale samfunnet, og valget førte til en blokkade av palestinerne.  Det førte også til en rekke voldelige sammenstøt mellom Fatah og Hamas, frem til de formet en samlingsregjering i februar 2007.

Samarbeidet mellom Fatah og Hamas fungerte dårlig, og sommeren 2007 brøt det på ny ut kamper mellom de to fraksjonene. Hamas tok kontroll over Gaza, mens Fatah beholdt kontrollen over Vestbredden. Israel reagerte med å intensivere blokkaden av Vestbredden.

Kilde: Wikipedia, google, Dagbladet.

Dette var en kort og ganske sikkert ikke en politisk korrekt, eller nøytral oppsummering av den israelsk-arabiske konflikt hentet fra internett. I alléfall det en timinutters søken på tastaturet vil gi deg. Israel kommer dårlig ut vil mange si – urettferdig, kanskje. Andre vil påstå at forfatterne er feige som ikke kaller en spade for en spade. De vil høre ord som folkemord og etnisk utrenskning. Jeg er villig til å tro at dette som skjer, akkurat nå, er akkurat det som så mange ikke tørr å si. Så gud hjelpe de sivile barn kvinner og ikke terroriserende menn som rammes i tusenvis. Enten gud heter Gud, Allah eller Jonas Gahr Støre.  

Alle har rett til å forsvare seg,

men ikke for en vær pris…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er jul, det er finanskrise. Til tider er det også globaloppvarming, og om du har vært snøfresselger har tiden antagelig vært vanskelig. Jeg har ikke følt finanskrisen nevneverdig på kroppen, men min sløve natur og B-menneske instinkt i et A – menneskes hverdag, har ført til at jeg gang på gang denne vinteren har våknet opp til en innsnødd innkjørsel.

Hva skjedde med globaloppvarming, og hvor er den helvetes snøfresselgeren?

Vel, når man har måkt seg lei, og litt til. Da blir man tørst. Kan tenkes at halvskattlønninga har ramlet inn på kontoen, og der må den ikke få slå seg til ro og rente seg i hjel. Nei for guds skyld, brukes må den. Til polet med oss, alle mann. Det er jo jul, og brunt i barskapet er pålagt i julen.

Jeg slang meg i bilen og kjørte til byen. Bilen – en 1977 Ford rustholk – lå breit i feil fil et par ganger og jeg bannet på at jeg snart, snart skulle få på vinterdekka bak.

Med en rask og rutinert rute igjennom selvbetjentpolet kom jeg fort til kassa og jeg betalte med et smil, en fem hundrelapper, en tikroning og tjueni kronestykker. De siste pengene jeg hadde - de som jeg i grunn hadde tenkt til å bruke på julegaver til mor. Nu vel. Jeg får gi noe jeg fikk i fjor. Med et glis reiste jeg hjem og i posen hadde jeg en Bowmore Darkest, jeg bare måtte.

Bowmore Darkest er en typisk skotsk Islay whisky. Det bor et par tusen mennesker på Islay, hvorav mesteparten holder til i Port Ellen. Men om du vasser igjennom kilometervis av myr, du vet sånn myr som er en viktig bestanddel i whiskyproduksjonen, ja da kommer du til slutt til midten av øya og den lille landsbyen Bowmore.

Så, hvorfor skulle du egentlig kjempe deg ut hitt, gjennom busker og kratt, over våt forræderisk myr og forbi menneskeetende skotter? 

Kanskje du kjemper deg ut hitt på grunn av fiske i den lille fjorden Loch Indaal? Eller på grunn av Bowmores karakteristiske runde kirke? Man bygde den rund slik at ikke djevelen skal ha noe sted å gjemme seg. Eller kanskje på grunn av Lochside Hotel, der baren kan tilby over 400 forskjellige whisky-varianter fra Islay og andre steder?

Gode grunner alle disse, men den beste grunnen er absolutt Bowmore-destilleriet og Bowmore whisky.

Så, la oss nå si at du, som jeg, ikke akkurat har umiddelbare planer om og dra til Hebridene. Fortvil ei, Bowmore er nærmere enn du tror. Et vært norsk pol med respekt for seg selv har Bowmore som stabelvare.

Bowmore Darkest er dog som oftest en bestillingsvare, men det tar ikke mer en to- tre dager fra du slenger inn din nettbestilling, til en vennlig ekspeditør fra ditt lokale vinmonopol ringer og ønsker deg velkommen til å hente en bestillingsvare i ditt navn.

Bowmore Darkest er en relativt nylansert variant fra Bowemore. Lagret på to fat, med start i et bourbonfat, før de siste årene avsluttes på et sherry-fat. Dette gir Darkest en mørkere farge enn vanlig Bowmore.

Så min venn, hvordan er så smaken av barsk skotsk nattur?

Selvsagt er dette en røykfull Islay, med mye smak av torven som øya er full av. Men ikke så ille som sinne brødre Ardbeg, Caol Ila eller den ytterst spreke Laphroaigen. Det er heller noe sjokolade og kanskje litt frukt, som gjør at denne Bowmore whiskyen passer utmerket nå i julen. Sitter i munnen hele julekvelden og bør nytes på balkongen samens med en sigar når barna leker på stuegulvet med de nyåpnede julegavene sinne;)

Jeg ser at du trekker på skuldrene, klart du gjør det, det samme gjør jeg. Denne både virker og Er litt kjedelig. Bare litt, men nok til at jeg ikke uforbeholdent kan anbefale Bowmore Darkest.

Ærligtalt, 43% med brunglede røsker ikke ubehagelig, og Bowmore Darkest er et greit kjøp for deg som trenger noe annet en akevitt nå i jula, men 539 spenn for en flaske sprit som ikke er mer enn et Ok kjøp? Gå heller for en Talisker 18.

Trenger jeg å si mer, nepp…;)

Bowmore

Bowmore-destilleriet er blant de eldste i Skottland, grunnlagt allerede i 1779. Beliggenheten er bokstavelig på stranden til Loch Indaal på øya Islay vest for det skotske fastlandet. Det lages en rekke ulike maltwhiskier under Bowmore-etiketten. Salgsvaren Bowmore Darkest kom for øvrig første gangen på markedet i mai 1998. Bowmore legger stor vekt på prosessen med å tørke bygget og er et av de få destilleriene som fremdeles foretar en del av maltingen selv.

Det finnes i Norge også en meget spesiell Bowmore-variant. Den ligger i øyeblikket noe over kr. 50.000 per flaske, noe som vel vi alle kan si er sykt mye for en flaske hva-det-nå-er. Men moro er det lell for den som har råd;)

Bowmore Darkest
ISLAY
43%
Kr. 539,-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I lett trav, traver jeg oppover Torggata, krysser hausmannsgate og plystrer lett på en Beatles låt mens jeg kikker på de narkomane som soler seg ved Akerselva mens jeg selv krysser elven over Akerbrua. En fin fin dag å være narkoman på, tenker jeg – men antar nok feil om en sak jeg ikke har peiling på – og mens plystringen har satt seg fast i en helt forferdelig, hjerteskjærende og falsk tone – ikke lik noe Beatles noen gang lagde – tar jeg fatt på Thorvald Mayaers gate med retning for Sofienbergparken. I Sofienbergparken, lett hengslengt på en parkbenk, sitter en kompis av meg og venter. Han er fyllesyk og jeg har med frokost til oss begge.

Ola` Amigo! Roper han i det jeg nærmer meg benken hvor han sitter.

Ola` selv Amigo, kvitrer jeg tilbake og legger til, jeg har frokost.

Han ser lenge på meg, hever et øyebryn og det uunngålige spørsmålet kommer.

Frokost! Har du frokost i en vinmonopolpose? 

Jepp, jeg har Beer Geek Breakfast…

Mikkeller er et forholdsvis nytt, og mer enn gjennomsnittet spennende, Dansk bryggeri.

Bryggeriet består av hjemmebryggerne Mikkel Borg Bjergsø og Kristian Klarup Keller, to eksperimentelle danske gutter som i stede for å masseprodusere et lettsolgt ølsortimang, har tatt kjangsen på noe nytt, sært og urbant. De har foreløpig en ti – tolv typer øl må markedet, og fellesnevneren for disse er intense, sjokkerende og utfordrende smaker.

Et øl brygget på malt og eksklusiv espresso må jo nødvendigvis falle innunder kategorien, intense og sjokkerende..

Beer Geek Breakfast er deres satsingsprosjekt om å nå den hardcore dagenderpå øldrikkeren. Brygget på nettopp mørk røstet malt, sjokolade, tørket frukt og espresso, er muligens dette en perfekt frokostblanding for en dansk periodedranker. For en helt vanlig norsk dranker er dette noe av det drøyeste man kan rote seg oppi. Denne danske djevelskapen smaker en blanding av Guinness øl og sterk kaffe som har stått i sola over lengre tid. Jeg og min Amigo – han fra benken i Sofienbergparken vettu- satte begge den første slurken i vrangstrupen og så forskrekket på hverandre, mens vi tvang ølet ned med noen ansiktsgrimaser som skremte livet av en passerende skokk med unger.

Hva var det!?  Jeg vet sannelig ikke svarte jeg lett rødmende og begynte å lese fra baksiden til Mikkeller`s Beer Geek Breakfast, hvor de høytydelig proklamerer at:

 Frokosten er dagens viktigste måltid, og vist man også er øltørst, finnes det ingen bedre måte å starte dagen på enn med en kraftig og kompleks stout. ( Stout = fyldigere, «stautere» variant et mørkt ale). Denne unike blandingen av havre – og kaffestout gir ølet en stor fylde og kraft samtidig med at gurmekaffen skaper en god balanse og mange nye smaksopplevelser, slurk for slurk. 

Vi ler begge, en ny smaksopplevelse meg i ræva, sier jeg. Men det er ingen av oss som ler når vi siden tvinger oss igjennom ølet, slurk for slurk.

Nå høres dette kanskje ikke ut som en veldig oppmuntrende anmeldelse fra min side om Mikkeller. Fakta er at jeg heller ikke har sansen for gurmeretter på fansye resturanger, eller eksklusiv kaffe på kaffebrenneriet. Men jeg har sansen, og trua på, nyskapning.

Mikkeller er et bryggeri med en bredde innen øl som jeg tør påstå har noe for en hvermann med merker som Big Worse Barley Wine, Black Hole, Draft Bear, Jackie Brown, Santa’s Little Helper, Struise Mikkeller, Stateside IPA … m/flere. De fleste av ølene har styrke over 6 %, noen når helt opp til 12%. Prislappen er like drøy som prosenten, 60- 65 kr for 05l. Men smakene er mange, forskjellige og unike. Ikke alle er drøy kaffeskvip.

Det er ikke bare jeg som tror at Mikkeller er et brukbart bryggeri. I 2006 fikk de utnevnelsen Danish brewery of the year og de ble kåra til the fifth best brewery in the world. Og i 2007 ble Mikkellers kåret til the absolute world elite brewers av den anerkjente nettsiden RateBeer.com og deres RateBeer Best list.

Up ‘n’ Coming altså. Mikkeller er et bryggeri det så absolutt er vært å merke seg.

For min del blir det en ny Mikkeller hver lørdag til jeg finner en som passer meg, det burte du også gjøre, men styr unna Beer Geek Breakfast om du ikke er riktig hardcore…

http://www.mikkeller.dk/forside_GB.html

http://www.facebook.com/group.php?gid=20664933512&refurl=http%2F%2Fwww.facebook.com%2Fs.php%3Fq%3DMikkeller%2B%26init%3Dq

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om jeg ikke tar mye feil, så nærmet klokka seg elleve da jeg bestemte meg for å voldta den nest dyreste og nest mest eksklusive singel malt whiskyen i barskapet mitt.(En Laphroaig, Double cask mauterd, Non – chill filtered, Islay singel malt scotch whisky) Jeg var allerede full, rastløs og – og vil nok alltid være – for grov i kantene til å være en eier av noe eksklusivt. Hadde jeg eid en dyr og sexy sportsbil, ville jeg kjørt den ut i først sving p.g.a. høy og uforsiktig fart. Jeg voldet flasken på det groveste og svelgete grådig rett fra flaskens hals, angret brott, satte korken på igjen og bestemte meg for å hente et av de dyre whiskyglassene – innkjøpt kun for slik eksklusiv og dyr drikke. Men jeg angret, mest fordi jeg er lat og barskapet med glassene var langt unna, men også mye fordi jeg er… vel, en røffing. Jeg liker å drikke sprit som skriker og sparkerifra mens den helles i mitt svelg, og helst rett fra nyåpnet flaske, og det rett om hjørnet fra polet. Nu ja, kanskje ikke fult så ille, men jeg angret og angret så igjen, rev av korken, og korken den brakk tvert av, jævelskapen av en flaske forble forseglet. Så hva gjør man. Korkopptrekker? Njet. Man går over til barskapets dyreste og mest eksklusive vare. Men denne gang med ærbødighet og respekt. For det er ingen smågutt som skal tas frem, ingen billig europeisk brennevin, eller arrogant bourbon. Men en av de få virkelig store skotske blended. Selveste Blue Labelen til John og Alexander Walker..

Johnnie Walker, Blue Label

Pris: 1.199,00
Flaskeinnhold: 70 cl  
Alkohol: 40,00% vol.

I 1800-talletets Skottland ekspremiterte en ung John Walker med blanding av whiskyer. Han arbeidet utefra de samme blandingsprinsippene som britene brukte på te, og revolusjonerte på denne måten blended whisky making … Men først etter hans død i 1857, da sønnen Alexander tok over, ble Johnnie Walker etablert som et internasjonalt kvalitetsmerke.

Min nyinnkjøpte Blue Label er en veldig eksklusiv type Johnnie Walker. Det hevdes at den har autentisk karakter og smak som den tradisjonelle whiskyen fremstilt av John og Alexander Walker på 1800-tallet. Blue Label er også den sjeldneste av Walker typene, og hver flaske er individuelt nummerert. Dette er verdens mest eksklusive blended whisky, så det er et lite paradoks at det norske vinmonopolet har Europas laveste priser på Johnnie Walker Blue Label.

Men smaken på en Blue Label er ikke, hvordan skal jeg si dette, unik. Altså, den smaker litt som en tynn Black Label. Jeg ville ha valgt en Laphroaig fremfor en Blue Label any day. Klart den er smaksrikk og karakteristisk, men du glemmer lett at den faktisk er helt enestående, sjelden og dyr. Siden, noen dager etter at du har latt smaksløkene svømme i brun glede, er det vanskelig å hente fram minnene om denne, Blue Labelen. Hvordan var den egentlig?

Kanskje det er noe i dette med mange års prøving og feiling som vil føre til resultat.

Kanskje den første suksessfulle oppskriften ikke var den, beste? Best da, på 18000-tallet, så klart. Men nå, noen hundre år og noen hundre oppskrifter siden?

Nå ja. Det er jo ikke bare smak man betaler for når man kjøper en Blue Label. Det er litt som å kjøpe et stykke historie, en sjelden antikk 1800-talls vase eller et møblement i Rokokkostil. Du får noe stilfullt i din stue, og ingen av kompisene dine har en maken.

Men Du som leser dette er sikkert en oppegående og jordnær mann eller kvinne. Tusen spenn for ei flaske sprit, lekker å se på eller ei, katta i sekken eller bare vanlig galskap tenker du. Vel, galskap ville være å kjøpe en The John Walker 1805 Pack, til 120.000kr. Verdens dyreste Johnnie Walker. Nei, galskap ville ha vært og betalt 230.000 norske kroner for Macallan Fine & Rare fra 1926. Verdens dyreste whisky. Nei nei, galskap, galskap er det når man betaler 10 milioner kr for en Cognac.

(Henri IV Dudognon Heritage veier 8 kilo, er en 24 karats gull- og platinaflaske dekket med 6.500 diamanter og har sprit som har ligget i over 100 år på fat, men hallo. Det er jo en Cognac…)

Tilbake i min stue satte jeg Walker forsiktig tilbake på plass, og begynte sporenstreks og leite etter en korkopptrekker.  Mannfolk må ha mannfolk whisky, om det så rett fra flaska.

Konklusjon:

Jeg ville ikke anbefale deg å kjøpe en Blue Label, ikke for smaken. Men om du er litt snobbete, har et behov for å imponere, er en samler eller er bare litt, gal. Da er en Blue Labell et nydelig utført og vellykket ansiktsløft til barskapet ditt.

Foto av: Ronny Towsen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

02:30

Halv- tre? Er klokka alt blitt halv -tre. Og før angsten for morgendagens trøtthet og arbeidsdagens uutholdligheter er tenkt ferdig, er klokka blitt – 02:31.

Hva gjør man(n) når ens kone er syk - ikke syk, men ikke helt i form - og reiser til legen, familiens fastlege gjennom mange år og får diagnosen: Vi er litt usikre, kanskje det er influensa, utbrenthet, B12 mangel ja til og med muligens også et flottbitt - men!

Hun har også symptomer, ørsmå symptomer, som også passer inn i en "typisk for kvinner i alderen 25 -40år", og vi vil gjerne ta noen tester for å utelukke dette. Men uro dere ei, Multippel sklerose er det neppe - vi vil bare utelukke dette.

[Multippel sklerose: kronisk nervesykdom, kjent som MS - kiip som faen for vært et menneske som rammes av denne helvetes onde.]

Ja, da uroer man seg ikke, for det forsikret legen om at man ikke skulle, og man fortsetter dagen som dager flest. Så kom kvelden, natten og fortsatt ligger man i sengen og stirrer i taket kl 02:31 – 0232 og fortsatt 06:30 da klokka høylytt synger sin klagesang og dagen skal begynne. For jeg vet hva MS er, jeg vet dette bedre enn min kone - og ikke skal jeg fortelle henne hvor jævelig dette er for en rammet pasient. Så fort legekontoret åpnet var jeg på telefon med fatlengen og sa at da jeg nå var noe urolig, de ble nevnt MS i en bisetning - kan du utdype, gjerne prosentvis kjangse og alt det der. Hun lo, og så snakket hun til et barn og forklarte nøye. Det er 93 % kjangs for at dette skyldes stress som arbeidende småbarnsmor. De resterende 7 % `ene er fordelt på alt fra den minste ting til det mer bekymringsverdige. Dette at vi vil utføre noen av disse testene er litt av samme grunn som at du tar på deg sikkerhetsbelte når du skal kjøre bil, ikke fordi du skal krasje, men mer som et – bare i tilfelle.

På vei hjem fra jobb, en arbeidsdag preget av trøtthet men ikke bekymring, stoppet jeg på Narvesen og kjøpte boken: Ray Kluun`s Kvinne går til lege – mann går på byn

Forlagets omtale:
Stijn og Carmen har alt. De er unge og kule, begge har blomstrende karrierer og sammen har de datteren Luna. De bor midt i Amsterdam i en praktfull leilighet. Livet smiler til dem, de føler seg usårlige. Inntil teppet rives vekk under føttene deres. Carmen er syk. Hun har kreft, og med ett slag har livet forandret seg fullstendig for dem begge. Carmen går til lege, og selv om Stijn støtter henne så godt han kan gjør han noe annet også. Han går på byn. Han har alltid hatt draget, han har aldri vært helt trofast, men hva nå?

Hva kan jeg si, jeg var ikke en gang en brøkdel i nærheten av katastrofen som rammer denne bokens hovedpersoner. Men faen! For meg ble denne boken en tankevekker, en tårefrembringer, skummel, ubehagelig, ærlig og en - Må leses bok.

Hvorfor? Innblikket!

Les den du og…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.raseri.nu/Templates/Kultur/2008/juli/ellwood_til_slottsfjell.html

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En nesten blodrød 2004 Villa Puccini fyller glasset mitt til randen, og litt til.

En tåre renner nedover glassets kinn, følger kurven og når den når håndbaken min, kysser den meg ømt. Oake aged Tuscan red wine, jeg har skjemt meg bort, igjen.

Dagen er på hell, snart er det kveld og jeg drikker grådig. Jeg drikker i synd, i elskov, i sorg, i glede. Jeg drikker vin for glemsel, sprit for mot. Kaffe om morgenen og øl om kvelden.

Det hender også iblant at jeg drikker vann, men stort sett vasker jeg meg kun med det. Men i kveld drikker jeg av Italia.

Jeg kjenner lukten av en klematis, en klematis som jeg fikk som nyunnfanget spire og som med tiden har vokst seg stor, fått knopper – først i år – og nå står hun i blomst.

Jeg er en smule stolt av denne mørkeblå blomsten – busken, planten eller hva nå det korrekte botaniske betegnelsen for klematis er - og selv om jeg verken har vannet den, stelt den, så mye som tenkt på den siden jeg plantet den, så hever jeg glasset høytidelig til den og skåler for våres suksess.

Undres om klematiser vokser i Italia? Kanskje ikke som villblomst, men sikkert som pryd. Da kan det hende at druen som vinen min er laget av har stått ikke så langt unna herskapshuset til vinbonden hvor vinen min kommer fra. Og kanskje det der vokste mørkeblå klematiser hvor deres duft var til glede for bøndene som høstet denne herlige frukten som nå beruser mitt sinn.. En morsom tanke, men uten betydning. For snart er tanken glemt, vinen tom og klematisen avblomstret.

En lang tankerekke blir avbrutt av en fotballkomentators løfte om snarlig avspark inne i min stue. Jeg kunne ha blitt sittende, til solnedgang og alt. Men jeg er da mann, og det på tross av blomster og vin. Kampen må ses, og det sås tvil i mitt sinn om det blir tid til videre nytelse av Italiensk smakskunst - trolig heller sluking og brøl. Men hvem bryr seg vel om det, det er kampstart…     

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er oppe ved soloppgang, jeg og lillemann. Han peker og ler, på alt han ser. Fuglene kvitrer, og jeg kjenner iver - iver etter å vise ham alt som er så flott. Ja, det er en blomst, og der er en til. Nei, ikke spis den, vær du snill. Pus kommer bort til oss, hun virker tilfreds. Hvor har du vært, og hva har du sett. Lillemann koser med pus, det er ekte kjærligt, men utførelsen hadde nok imponert den barskeste barbar.

Pus, hun mjauer desperat, så jeg redder henne fra barbarens brutale tak. Pus ble snurt, har aldri sett på maken til behandling, og avsted spankulerer hun med halen i været. Lillemann kikker trist opp. Det går bra, hun tilgir snart. Men du. Skal vi gå hjem og ta oss en kopp med varm kaffe? Melk til deg – enn så lenge – men jeg skal varme den for deg. Og vet du hva, du skal få den i pappas kopp, så kan pappa drikke kaffen fra lillemanns krus. Lillemann smiler, det betyr vel ja. Så vi går hjem hand i hand -  mens vi fryder oss over at dagen er lang, og gleder oss til nye eventyr…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alene der i hagen, mellom et epletre i blomst og ei eik så frodig og så grønn, dingler han med bena og plystrer falskt på en sang. Han strekker seg dovent etter øl som ligger i gresset som forlengst skulle vært slått, og det knirker rått fra hengekøya mens en svak skjelving i epletreets grener, får et dusin rosa kronblader til å løsne, de daler ned.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en liten hage i et lite boligfelt i en liten by, sitter jeg og nyter et nokså stort glass med øl brygget på et stort bryggeri i en stor by som ligger i et større land. Dette får meg verken til å føle meg spesielt stor eller spesielt liten, men ølet gjør meg nokså godt.

I hagen min vokser ugresset vilt mens prydplantene visner hen og snart – kanskje alt innen ukeslutt – vil de dø. Det er et aber, synes jeg. Hadde jeg kunnet noe om hagestell ville dette nok ha vært en smal sak å ordne opp i. Men Den gang ei.

Jeg er fristet til å kalle pryd for ugress og ugress for pryd og på den måten ende opp med en vellykket hage.

Men det er vel fornektelse av virkeligheten.

Så, jeg lar hage være hage og lar øl være øl,

nyter mitt øl og lar gresset gro..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Goood morgen….

Ja, for det er en god morgen, ytterst herlig.

Og det er to menn jeg kan takke for dette, vel, det er egentlig omtrent 100 millioner mennesker som jeg burde takk. Disse 100 millionene er involvert i kaffeproduksjon verden over, og er hovedansvarlige for at min morgenstund omfattet Soloppgang og fugler i sang og rykende varm, nydelig kaffe. Men det blir litt vanskelig å takke 100 millioner, så jeg vil i stede takke gjeteren Kaldi og apotekeren Descroisilles.

Hvem spør du.

Kadi var en etiopisk gjeter som en gang på 500 tallet tipset en munk - som ikke kunne holde seg våken under bønnestundene - om at geiter som spiste bær fra en spesiell type busker, fikk vansker med å sove. Munken plukket en neve av disse bærene, helte så varmt vann over disse og prøvde å drikke vesken. Munken ble ganske snart verdens første coffeegeek, og et 1500 år lang kaffeeventyr var i gang. Takk Kaldi.

Franskmannen Descroisilles var apotekeren som prøvde å lage en tidsmaskin, misslyktes totalt, men klarte tilslutt i år 1802 å oppfinne kaffekokeren - en oppfinnelse som må sies å være vel så bra. Takk Descroisilles.

Vel, nå som jeg har takket og hyllet og skrytt - kanskje også løyet litt - er det på tide med en kaffe til. Først kan jeg jo informere om at det finnes en kaffe, laget av kaffebønner som blir plukket fra avføringen til desmerkatten på øya Java, og denne kaffen heter Kopi luwak.

Det lages kun 250 kilo av denne "drittkaffen" og dette er trolig verdens dyreste kaffe til den nette pris på 1000 amerikanske dollar pr. kg. Så, om du kommer over en kopp Kopi luwak, nyt den, den har kommet ut av rumpa på en katt.

Herlig dag, og herlig kaffe til dere alle ; )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg putrer i vei gjennom skog i vårlig unnfangelse.
Jeg og min røde lille Ford, årgang – nitensyttisyv.

Fire toms dekker og rust i lakken,
det går raka vegen, oppover bakken.

Og det er imponerende det,
for min lille Ford er veteran og vel så det.

Kløtsjen er gåen, det lekker fra tak og vindu.
Setene er slitte og askebegeret fullt.
Mus i bagasjerommet, familie på fem.

Du har gått dine mil, jeg vet jo det.
Men du må nok gå noen til,  i alle fall ut sommeren -
vær så snill.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tørket den svette pannen med en skitten håndbak,

og pannen ble selvfølgelig like skitten som håndbaken nettopp hadde vært.

Dette viste jeg ikke der og da – det ante meg – men jeg viste det ikke,

ikke før jeg siden kom inn, kikket i speilet og bekreftet mistanken.

Men der og da, da jeg tørket av den svette pannen, brydde jeg meg ikke om at det i det hele tatt fantes en mulighet for at pannen min var blitt –

møkkete.

Der og da ble jeg bare stående å lytte.

Jeg lyttet…

Nøyt det jeg hørte….

Og det jeg hørte – ja for man kan høre slikt –

var våren som kom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ble et glass i kveld.
Det ble kun dette ene.

Dog.

Gang på gang ble glasset fylt opp –
påfylt, om du vil.

Det ble med dette ene glasset,
kun et glass i kveld.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stille kveld,
men dog,
med MP3 spiller og tung rock,
hvem vet.

Skyer, og så snø som følger etter.
Faen, som jeg lengter etter– vår.

På en benk sitter en mann gammel nok til å være djevelen selv,
men han er vel bare en bestefar, kanskje også oldefar.
Snøen faller tett, så tettere og jeg setter opp farten. Passerer benken med den gamle, fortsetter videre over fotovergangsfeltet - jeg tror det var på rødt - og ned over gaten som enda ikke var måkt. Et kaldt vindgufs med den skarpe lukten av vinter som nekter å bli vår, fyller neseborene minne mens den blåser seg igjennom gatene med et vin, og nakken skutter seg og tennene hutrer. Jeg setter opp farten ytterligere, nærmest småløper,

og så,
der og da - dør jeg.

Men jeg dør ikke -  ikke der og da, ikke i dag.

Brøytebilens plog bommer med centimeter – et høyt skrik fyller mine ører.
Jeg river ørepluggene ut og vokalistens skrik og refreng stilner.
Gaten er tom – stille, alt som høres er en brøytebil som forsvinner inn i natten, og slagene av et hjerte som slår i skrekk over det som nesten, eller i glede over det som ikke – skjedde.

Går videre, det er stille kveld.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Puben luktet av gammel tobakk, svette og en nesten søtlig eim av fersk, nytrukket kaffe - trolig av billigste kvalitet - for det pleier å være det.

Det er noe nesten nostalgisk over en pub hvor det fortsatt røykes, selv om dette skjer i smug for en bartender som tilsynelatende blir blind eller kraftig nærsynt når stamkundene trekker inn i trappeoppgangen med sneipene rykende fra munnviken mens de banner og sverger på at kulda vil ta deres liv - kulda og ikke livsstilen. For selv om røykeloven selvsagt også gjelder for de små brune oaser blant alle de store kommersielle giganter, kan det virke som noen av de minste lar oss slippe med en advarsel når det er sent på kveld og påske at på til.

Nok om røyk og røykelov.

Jeg fant meg et bord- et ensomt bord - og tok med meg en pils til selskap.

Mens jeg satt der kunne jeg ikke la være å overhøre to herremenn som satt i høylytt prat ved et bord ikke så langt fra meg.

- Det er med kvinner og sex som det er med kameler og vann. Kamelen kan gå lenge, ukevis til og med, uten vann. Men til slutt må også den drikke.

- Ja vel. Men hva hjelper så det, at kamelen tilslutt må ha vann når en mann som går i tørsten, uansett vil tørste i hjel og dø lenge før kamelen.

- Det klokeste hadde nok vært for deg å dra hjem til din kone, i stede sitter du her med en kverulant dranker, og en dranker er du for så vidt selv også.

- En dranker er jeg, men ingen dum en, for kona mi har du ikke møtt, og om du møtte henne ønsket du at du aldri hadde gjort det.

Mennene lo hest og drakk så i stillhet mens de betraktet servetrisa som pilte mellom fulle bord og fulle menn og mellom kjøkkenet og baren og tilbake til gjestene igjen.

En ung mann med yrket dørvakt, men med en drøm som profesjonell Dj, setter på en hipp- hopp plate på barens musikkanlegg, og han høstet begeistring og gode ord fra en ungjente gjeng ved et bord som bar drikkevarer nok til en liten bataljon - tørste etter krig.

De to mennene så på hverandre med rynkede øyebryn og dype nyver i pannene, hvorpå de så diskuterte engasjert hvordan en så til de grader lite sympatisk og - etter deres syn - verbalt tilbakestående mann kunne kalles artist, og sanneliken var det et mysterium hvordan han hadde blitt milliarder på tekstene sine.

- Teksten er jo uten mening, og ikke er det sang, det er en skam.

- Det klokeste du har sakt, og det noen sinne, skål for det og skål for musikere med smak, sånne som det var mange av da vi vokste opp.

Etter dette tok de store slurker til glassene var tome, tok så en slurk til i tilfelle en dråpe var glemt, og ønsket så hverandre god kveld og på gjensyn.

Resten av kvelden satt jeg alene og stort mer skjedde ikke. Dette var kun en liten samtale mellom to menn, men jeg syntes den var verdt å dele om så fordi jeg ikke har annet å melde.

Påsken kom og med påsken kom snø. Påsken er snart over men snøen er her fortsatt.

Vel overstått påske til dere alle.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Here on Islay, there’s no rush. So why not sit back awhile, wherever you are in the world, and enjoy your visit to the home of Ardbeg, the Ultimate Single Islay Malt Scotch Whisky.

Som alle andre med overdreven singel malt fetisjisme, er jeg en innbitt fiende av borboun, og da i særlig grad Jack Daniels, som kun omtales med omfattet og utilslørt hat. Vi tolererte Jack kun i den forstand at dens hovedstifter, Jasper Newton Daniel, hadde til hensikt å skape en whisky, misslyktes, og ente opp med en borboun ingen kan drikke.

Altså var hans hensikter i utgangspunktet gode, så vi tilgir.

Og som alle andre med overdreven singel malt fetisjisme, har jeg et seksuelt avvik der kjønnsdriften blir vekket av eksepsjonelle whiskyer som Ardbeg Still Young.

Destilleriet Ardbeg finner du godt bortgjemt på den forblåste whiskyøya, Islay. Grunnlagt i 1815 av John MacDougall, stengt i 1981 og gjenåpnet sommeren 1997. I perioden da Arbeg var stengt solgte destilleriet de edle dråpene til Allied som brukte, og fortsatt bruker, Ardbeg sparsomt i blendeden Ballantine`s.

Lucas, en fyr jeg har kjent i så mange år at det i grunn er litt pussig at jeg ikke omtaler han som – venn, støtte tilfeldig på meg utenfor Andy`s pub her forleden. Han støtte på meg, jeg prøvde å unngå han. Du undres kanskje nå på om jeg er en sånn kiip type - prøver å unngå gamle kjente, ikke akkurat hyggelig gjort. Men la meg forklare, Lucas, han er en av disse politiskaktive anarkistene som mange ofte forbinner med uro, palestinerskjerf og hanekam, okkuperte leiligheter og punkrock

Vel, jeg forbinner ham med fyllefester og uansvarlig moro. Moro jeg ikke har tid til å ha. Moro som jeg muligens savner.

Så da jeg prøvde å unngå Lucas, prøvde jeg egentlig ikke å unngå ham, men min fortid, og muligens min – i morgen.

Uansett, vi kom i prat og hyggelig var det. Han var nettopp kommet hjem fra London og en punkfestival der. Så lurte han på om ikke jeg hadde lyst på et par glass hjemme hos ham, han hadde kjøpt med seg en spennende whisky fra hans reise i London.

- Whisky? Min sjel var solgt og Lucifer hadde alt hentet den, så jeg ble med.

Punker og whisky, ja du får lov til å være skeptisk. Det hadde jeg også vært om jeg var deg. Men det er ingenting som overrasker meg når det gjelder Lucas. Ingenting bortsett fra dette.

I en falleferdig okkupert leilighet i Hausmannsgate, mellom tomme ølflasker og politiske bannere, lå en av de beste whiskyene jeg kan si at jeg har smakt siden.. Ja kanskje noensinne. Lucas, luringen, fiska frem en Ardbeg Still Young så røykfull og kraftig at den ikke bare varmet strupen min, men også hele den trekkfulle leiligheten.

- Røsker bedre enn rullingsen som jeg fikk kjøpt i Victoria park, bekrefter Lucas med et lurt smil, men jævla mye dyrere.  Jeg nikker men hører egentlig ikke etter, teksten som står skrevet bakpå flasken har tatt min oppmerksomhet.

We couldn`t possibly have conceived at the time just how enthusiastically folk would embrace the idea of Very Young Ardbeg. Indeed, many enthusiasts are keen to continue to sample our work in progress. So now its spirited sibling, Still Young, is ready to take its first steps along the peaty path to full maturity. Still youthful and zesty but definitely more creamy and rounded from extra ageing, this character is a wonderful addition to the family.

Jeg måtte le, her hos den mest usannsynelige eier av en eksklusiv singelmalt whisky, møter jeg guttedrømmen min. Min våte drøm. 

Lucas, min venn, jeg takker deg…

En Ardbeg Still Young kan best beskrives ved å sammenligne den med litratur. La oss si at en Jack Daniels er et motemagasin du kun hviler øynene på i kjedsomhet og i mangel på annet leserstoff, ja da er Ardbeg Still Young JRR Tolkiens Ringenes herre.

Der motemagasinet blir forutsigbart og kjedelig, blir Tolkiens triologi en kraftig sanseopplevelse, full av magi som varer i evigheter.

Det er mange som gladlig betaler fem - seks hundrekroner for en Cognac av beste merke, men så fort det blir snakk om whisky, rynkes det på nesen når femhundrelappen ikke holder. Hvorfor? Ved et godt og påkostet whisky kjøp får man både herlig smaksopplevelse, status og store hårete baller, noe man ikke kan si en femi fransk druebrennevin vil etterlate seg.

Ardbeg Still Young er akkurat så røykfull og oljete som du hadde håpet på da du kjøpte den, en whisky som sparker, og det med kraftige 56% . For kr 559 slipper du billig unna med tanke på at du skal godt over tusenlappen for en Cognac som i det hele tatt spiller i samme divisjon som denne klassewhiskyen.

Nytelse for den eventyrlysten, nytelse for den som våger.

God fornøyelse..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En enslig sigaretts blå røyk danser opp fra et vakkert, nyvasket krystallaskebeger som står plassert ca midtpå et sort bord av eik, eller kanskje ask - eller hva nå bordet er laget av- og det hele ser ut som en iscenesatt setting fra en krimbok. Kanskje dette er en krimbok, og kanskje jeg er hovedpersonen. Jeg er sannelig ubarbert og røff i kantene, akkurat som en ekte helt skal være. Jeg ser meg rundt og ser fornøyd glasset med brennevin, griper instinktivt etter nimillimeteren som burde henge i en våpenhylse skjødesløst slengt over stolryggen, men må skuffet trekke hånden tom tilbake. Hmm, her er det noe som ikke stemmer. Men hva mer.

Jeg har en sliten notisblokk i fanget og en penn bak øret. – For å ta notater under avhør av fryktløse kriminelle, eller har jeg prøvd å løse en tilsynelatende uløselig kode, etterlatt av en døende, skrevet i blod?

1 stk. grillet kylling (800 g)
2 stk. sjalottløk
2 båt hvitløk
1 stk. fersk loff skorpefri i terninger
4 stk. egg
2 stk. eggeplomme..

Hva, dette var da en pussig kode, om dette da er en kode, skal 1 stk. grillet kylling og sjalottløk lede meg til morderen?

Vent nå litt, en velkjent lesping høres i rommet - hvor kommer den fra, og fra hvem.  

Det er Jamie, Jamie Oliver, og han preker til meg fra 42 tommer`n på veggen.

Jeg er så absolutt ikke i en krimroman, men hjemme foran TV`n hvor jeg tilslutt - etter iherdige forsøk på å følge med, resultert i oppgitte stønn - har innsett at jeg aldri vil bli en mesterkok, eller noe i det hele tatt i nærheten.  Jeg har ønsket å bli en bedre mann, en urban en, en som både bygger hus, passer barn, mekker bil og lager mat. En moderne mann. En som Jamie Oliver.

Jamie Oliver ja, kjendiskokk og medieyngling. Det enste som irriterer meg mer ved ham enn lespinga hans, er det faktum at han får matlaging til å virke lettvint og moro - det er det ikke. Matlaging er et hat, et sant helvete. Til og med en jævla grandis kan svi seg – en bedre middag bestående av kjøtt med saus og ris til - den totale katastrofe. 

Jeg lesper ikke som Jamie, bortsett fra muligens når jeg er full, men jeg kan lage kaffe og rulle røyk – sånn omtrent samtidig - noe jeg tør vedde på ikke godeste Jamie kan. Tenk det.

Faen heller. Matlaging og Urbane menn, likestilling og tredelt foreldrepermisjon. La meg bare være mann. Om så en heller dårlig en.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv om jeg liker å ligge lenge om morgenen, kommer hun ofte og vekker meg tidlig. Noen ganger får jeg en avis og en kopp kaffe, men ikke i dag. I dag får vi gjester, det er mye å gjøre, vaskekost og støvmopp venter. Det er vel ingen grunn til å late som dette morer meg, husarbeide og forberedelser. Jeg er bedre på den sosiale delen av gjestemotagelsen. Med åpne armer og rødvins glis og innøvde replikker om vær og vind og politikk og sånt, og også noe om hvor godt gjesten tar seg ut – om jeg virkelig er i slaget – tar jeg dem i mot som kongelige fra et land, langt langt bortefra..  

Men det er først i kveld. Nå er det timer med mas og krangling, som oftest over jobb som jeg har unnlatt å gjøre, eller som jeg må gjøre om igjen siden jeg ikke støvsugde, under, over eller oppå eller hva nå det skal være. Du gjør det ikke nøye nok! En gjenganger som jeg vil høre ofte og til gangs  i dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

        .

Jeg kunne like greit ha brukt en slakterkniv, og trolig fått et bedre resultat enn jeg fikk med barberhøvelen. Gammel, sløv og om jeg ikke tok helt feil, litt rusten også. De mørke skjeggstubbene sto seg fint til de mørkerøde blodstripene som gikk nedover kinnet mitt. Føkk! Det maltrakterte trynet, samt en fylleånde som bare ikke lot seg knekke, ville selvsagt vekke et par sladderkåte nabokjerringers nysgjerrighet. Det fikk gå, samma faen, ut skulle jeg.

Før lang tid var gått sto jeg utenfor et stort vindskjevt hus med et neonskilt i rødt hvor det stod ”Ritas bar og pub”. Vel, det pleide å stå Ritas bar og pub. Noen kreative sjeler med kunstnerisk teft og sprittusj, hadde døpt om Ritas til Dritas. Dette passa puben ganske bra i grunn. Drita bar og pub var kjent for å trekke en viss type mennesker, et klientell som helst sitter inne når sola skinner.

Vel, utenfor ble jeg stående i et lokalt skybrudd – som tilsynelatende alltid åpnet slusene over meg, og prøvde å tenne en gjennomvåt sigarett, men ga opp, for så å slenge den i grøfta. Ingen krise, det var ikke røyken jeg kom hit for. Servitrisa smiler høflig, men påtatt, da jeg entrer og slenger meg tungt ned på min faste barkrakk. Bartenderen har alt et glass klart, og serverer brun glede før jeg rekker å ytre mitt ønske.

- Litt tidlig ute i dag, spesiell anledning, en feiring kanskje?
- Pøh, feiring du, det er fjortende februar, hva skal man liksom feire da, har noen dødd?
Jeg angret på min høviske oppførsel, men han så ut til å ta det hele med et smil.
- Den er grei den kompis, men jeg skal feire og roser er alt kjøpt inn, så oppfør deg pent – og ikke få servitrisa i dårlig humør…

Det er ikke det at jeg ikke har trua på kjærlighet. Det finnes sikkert dem som fortsatt har Amor høyt i kurs. Men la meg slippe å ha en felles dato hvor vi alle skal springe rundt og svi av tusener på tusener av kroner, alt for at vi skal få proklamert hvor forelska vi er. Valentine´s day er og blir et amerikansk ”sug- penger- ut- av- forbrukeren-konsept” som har blitt tatt hjertelig imot av konsumforbrukernasjonen over alle konsumforbrukernasjoner, og det med åpne armer. På denne dagen handler vi roser, blomster og gaver for millioner, små og store bamser – med påsydde smil – og rosa flistepper med I LOVE YOU 4EVER på.

Er det dette som er kjærlighet? Dyre gaver og falske løfter?

Har du ingen valentine for dagen, da må du enten være taper, avviker, eller i bestefall, død. Hva om man flytter til Saudi-Arabia? De har på denne dagen et forbud mot alt salg av artikler som kan inspirere til kjærlighet. Nu ja, det hadde blitt litt drøyt, selv for en dranker som meg. Og når vi først snakker om dranker. Jeg var ikke alene langs baren, og tross at puben ikke hadde vært åpen i mer enn et par timer, var min nabo alt mer enn middels drita.

    – Jeg elsker eksen min, mumlet han stille.
     – Eksen? svarte jeg.
     – Er hun pen?
     – Pen..? Jeg synes nå det.
     Han skottet bort på meg, han så nesten edru ut, men det gikk fort over. Han holdt glasset med den brune spriten opp mot lyset og myste.
     – Jeg liker egentlig bare øl jeg, også sånne drinker man får i Syden, sånne med paraply i vet du. Denne dritten sender meg rett i rennesteinen. Alene på Valentine´s day, og det forlatt i byens slum, jeg ser det for meg.
     – Da er det godt at du er drita da, når du havner i rennesteinen. Ekke noe særlig å ligge der edru vettu, og full blir man ikke på drinker med paraply i.
     Jeg myste igjennom mitt eget glass og kunne se et hvitt skilt med ”Røyking Forbudt” limt fast i bardisken. Et røyking forbudt skilt på en bar er stadig noe malplassert. Det hører liksom like godt hjemme som et blinkende nødutgangsskilt på et hjem for blinde, men likeså er det høyst nødvendig at dette befinner seg her, for alles beste.
     – Hun har blitt feit, sa han og smilte – like mye til glasset – som til meg.
     – Og det blir ikke så faens lett for hu å finne seg en som meg igjen.
     Han bet i seg en hoste rie forsaket av det sterke brennevinet.
     – Jeg har jo spenn jeg, kan nesten si at en er rik, det drar damer det.
Han gliste bredt, denne gangen til meg, og denne gangen kunne han ikke holde tilbake hosteriene.
     – Fint, da skåler vi for det.
     Jeg løftet glasset, han og, og så skålte vi høytidelig.
     – For rennesteiner og ekser.
     – For rennesteiner, ekser og Valentine´s Day …

Et sted utenfor står en blomsterhandler og gnir seg i hendene ettersom bestillingene på blomsterbuketter strømmer inn. I det fjerne høres, om man legger fantasien til, Amor som skyter vilt med en AK- 47, proppfull av kjærlighets ammo. Det er februar, fjortende februar. Vi feirer Valentine´s Day. For faen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kikket på klokken og visste straks når i natt strømmen hadde gått. Hvor mye klokka var nå, og hvor sent jeg var til jobb, hadde jeg ingen anelse om. Vel, da er det bare å kaste seg i bilen, kjøre som et svin og beklage på mine bare knær. Huden full av kjeft har jeg fått fra før, herdet er jeg ei, men det synes meg at noe mer preller av med åra.

På en annen side, jeg kan bli i senga, skryte på meg nesten død og farlig smitte, og ta kjefta siden – i morgen en gang – og beklage, på mine bare knær, at sykdommen hindret meg fra å ringe i tide.

Det var aldri egentlig et spørsmål, kun snakk om logikk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

" Jeg tror ikke noen vil reagere på det."

" Ikke?"

" Ingen ser oss."

" Får i alle fall ikke håpe det."

" La gå. Du får ta skylda om vi blir bøsta."

Jeg fiska frem en lighter og fyrte opp, to kjappe trekk, sendte den videre. En fin, gråblå røkstripe steg opp fra rullingsen mens hun tok en pause mellom magadraga, og vi detel en forbrytelse, sammen, vi to. Da vi igjen viste oss på skolegården, noen minutter senere, måtte jeg spy. Jeg holdt meg frem til guttedassen, men det var bare så vidt. Hun lo når jeg kom ut, hun hadde gjort det før, var dreven siden høstferien, faen å tøff jeg syntes hun var. Vi fikk ganske snart et fast skjulested i en forfallen låve, ikke langt hjemmefra, og tipakningene bøffa vi fra fulle badegjester på den lokale campingplassen. Sommeren nærmet seg og jeg var forelska, men i hva. I Spenningen, de hemmelige skjulestedene – nikotinen?

Nå, mange år etter, nå som røkeloven er her - avholdenhet påbudt. Nå røker jeg mer enn noen gang før. Henne har jeg for lengst glemt, i alle fall navn og om øynene var blå eller brune - kanskje grønne. Men på ny føler jeg forelskelse, i smugrøking og skjulesteder.  Er det kanskje slik, at for at jeg skal kunne slutte, må aksepten tilbake?

                               .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi lagde ostesmørbrød av de siste skivene med brød, de siste skinkeskivene og den siste biten med ost. Osten tror jeg var muggen, men det spiser da muggen ost, i alle fall i frankrike, så det går nok bra. Vi følte for å kose oss litt, og en gammel flaske med rødvin - med gammel menes, 2004 - og de beste glassene ble satt frem. Nrkp3`s kveldsradio ble satt høytidelig på, og jeg proklamerte engasjert hvilke låter som jeg ment ville bli de neste hotte hittsa..for kidsa. Så vi deler vi det siste ostesmørbrød og siden går jeg ut for og kjøpe røyk.

Jeg gikk bak to fine piker med de rette merkeklærne og veskene til langt over fornuftig pris, da vi passerte en tigger med et utslitt gammelt krus. Med knekk i knærne og snip i kjeften, byde han seg frem så godt han kunne for den ene av pikene, noen kroner til overs frøken? Jentene skvatt vekk og ristet forskremt på de fine hodene. Æsj, så ekkelt – han tok jo nesten på deg - sa den ene til den andre og var oppriktig kvalm over hele episoden.

Jeg ble også kvalm, men det over jentene, og stoppet opp ved tiggeren.

Har du fyr, han hadde og jeg fikk. Så røkte jeg aggressivt og vi diskuterte kort om alt det ekle de jentene kom til å bruke kroppene sinne til for å få seg den rette mannen fra den riktige gjengen med den rette formuen. Jeg ga ham en tyvekroning – alt jeg har sa jeg, og sant var det – før jeg igjen gikk videre oppover gaten. Når sant skal sies, så var mannen faktisk ganske ekkel, og trolig ingen grei gutt i det hele tatt. Han hadde verken skjel eller sympati i øynene, og det fantes ingen ekte takk da jeg dro. Jeg ville – uten tvil – foretrekt sosejentene fremfor den karen der en sen kveld i et mørkt smug. Men jeg er oppdratt til å skule den slags tanker for meg selv, og vise sympati og omsorg - ekte og ikke falsk - vist mitt medmenneske trenger det. Er det ikke slik, eller er det nye tider nå, ingen plass for de svake - og med de svake mener jeg, omsorgsmennesket.

                      .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det sies at alt som skjer er tilfeldigheter, og ut i fra tilfeldighetene skjer alt.

Det er vel det man kaller et paradoks, dette med at jeg sitter her på terrassen, nyter frisk luft og god rødvin og føler at jeg gjør meg godt, samtidig som jeg smugrøyker.
Nei, det er nok det man kaller, idioti. Nu vel, i kveld er det min kveld.

Så, hva har jeg nå tenkt å fortelle om - bortsett fra smugrøyking og rødvins smil.
Ikke stort, men kanskje noen ord om skjebnens ironi, og det at den for en gangs skyld ikke rammet meg, i vært fall ikke på min bekostning.

For å gjøre en allerede kort historie enda kortere og muligens mer leservennlig, hopper jeg rett til det punktet hvor jeg befinner meg i butikkassa, for andre gang denne kvelden.
Jeg hadde glemt å kjøpe katte mat, og dette gjør man ikke ustraffet må vite.
Jeg både tryglet og ba, og prøvde med fornuft – den katten kan da skaffe mat fint selv, har aldri sett en pus som sulter i hjel med viten og vilje.  Kan den ikke spise rotter og mus.
Men akk nei, på butikken måtte jeg, og det like fort som jeg prøvde meg på trusler om kattens snarlige bortgang og smertefulle død.

I kassa kom en stresset, men stivpyntet herremann bort til meg. Jeg gjenkjente ham ikke straks, men det viste seg ganske snart at herremannen var en gammel kollega, og glad for å se meg - og jeg glad at han var glad for å se meg, siden jeg knapt nok husket fornavnet hans.
Vi ble stående i prat, han hadde en date i kveld - og tenk, med ei jente. Min tidligere kollega var ikke kjent for godt lag med kvinfolk, og kvelden i kveld skulle han nok satse på å spille kortene sinne rett, for etterbarberingsvannet slo mot meg og gjorde meg nesten litt kvalm, men flotte roser hadde han kjøpt, hun var nok hvert hver en krone.

Jeg falt i tanker og tenkte som så – at også jeg burde ha kjøpe roser til min kone, om så for vennskapets skyld – da han kvakk til og så forskrekket på klokken.
Faen mann, jeg likte så godt praten vår at jeg glemte vekk bussen og nå er den gått.
Den siste for kvelden, spurte jeg. Han nikke trist og så reint dum ut.
Hvor var det du skulle? Til sentrum av byen svarte han, og jeg smilte, og ga han et klapp på skulderen – kom jeg kjører deg. På veien takket han og var reint kry, tenk om han ikke hadde kommet, det hadde tatt seg ut. Og jeg smilte og var så enig, for det hadde jo blitt litt dumt, dette å komme for sent til første date på tretten år.

Han ville bli satt av ved togstasjonen, jeg sa jeg godt kunne kjøre ham helt frem, men han insisterte - litt frisk luft måtte han ha. Og han takket meg igjen, og jeg kjørte hjem. Men halvveis kom jeg til å se bort på passasjersetet og hva tror du jeg så, en bukket med roser, i gjenglemt – ensom og forlatt.
Det gjorde meg litt vondt, for jeg hadde verken telefonnummer eller husket etternavn, og hvor han skulle viste jeg jo ikke. Det var dumt, men hun tilgir ham nok.

Ja, så kom jeg hjem med buketen under armen, å tenke seg til for en mottakelse jeg fikk.
Jeg burde vel ha fortalt sannheten, men valgte å tie til eget beste – for den dyrest vinen ble satt frem, og teppe til å varme seg på når frisk luft skulle nytes på terrassen, ble hentet opp fra kommodens øverste hylle, den for gjester og fint besøk.

Så jeg skal ikke klage i kveld, for skjebnen har vert på ferde, og for en gangs skyld, er det ikke meg han har gjort til narr.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

09.47

" Du kler ikke helskjegg"

Hun tittet så vidt inn i det hun passerer badet mens jeg studerte speilbildet av en ganske skjeggete mann. Jeg tenkt vel egentlig at jeg kledde det, skjegget - men hva vet vel jeg.

" Du kler så absolutt ikke bart, og kløtsjene er for lange" Det var fem minutter senere da hun igjen kom forbi og bekreftet det jeg alt viste - jeg kledde ikke bart. Men var kløtsjene for lange?

10.13. Mørke skjeggstubber forsvinner i en malstrøm og slukes av slukets svelg. Kløtsjene er tilbake til sitt vanlige korte seg - alt er tilbake til sitt vanlige kjedlige seg.

En avkutting av trygghetens navlestreng var avverget, morgenkaffen ventet.

" Se der ja, det er mannen min det"

Hun strålte til meg fra kjøkkenbenken hvor hun gjorde i stand en bedre frokost enn vi hadde spist sammen på måneder, kanskje år også - for jeg kan i grunn ikke huske sist vi spiste frokost sammen.

" Hvordan føler du deg? Du ser ikke spesielt syk ut "

" Bevares, jeg har da ikke vært syk siden 97 og magesjauen etter Egyptturen. Banner på at det var katt jeg fikk den gangen – sjøldaua katte – og ikke kylling.

Nei, jeg er frisk, jeg trengte en fri dag bare "

Jeg setter meg ned ved det gamle kjøkkenboret som vi fikk av mormora hennes - et mørkt eikebord med et dusin forskjellige sett med bitemerker etter barnetenner. Bitemerker som har tilhørt barn, barnebarn og barnebarns barn. Et kjøkkenbords slektstre, kan man nesten si.

Det er noe spesielt med gamle møbler, de er bare bedre. Bordet er like støtt og solid i dag, som da den var ny og denne ene stolen – av seks opprinnelige mørke eikestoler – som overlevde flyttinger, barnebursdager, tjue – tretti -førti og femtiårs lag, og all slags andre familiære festligheter og katastrofer. Den er av det beste ræva mi kan finne på å vile seg på. Kanskje det er fordi de er håndlagde i stede for masseproduserte, eller kanskje det er tiår med rumpeslitasje som har formet den til det perfekte.

" Du har et litt drømmende utrykk, kjære. Har du noen planer for i dag?" Hun rakte meg en lysegrønn keramikk kopp med herlig svart filtermalt kaffe, tilberedet ekstra sterkt – slik som vi liker den - og hun satte seg ned på en av de nye fansye Ikea kjøkkenstolen.

" Planer, for i dag? Nei, ikke foreløpig. Jeg skal sitte her en stund – en god stund til - så får vi vel se, hva som skjer siden.."

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Månen lyste kraftig en stund, før tunge mørke skyer drev forbi og etterlot verden i et stummende mørke. Plutselig kom det noe panisk over meg. Faen - må åpne øya, et av gangen og ikke for fort. En sigarettsneip med brukket filter ved siden av et overfylt askebeger, en rød ener lighter, ti - tolv tomme ølflasker strødd og vist faen, en bunke gamle porno blader.

Jeg har sovna på sofan til Marius.

Hobbyrunker Marius. Feite, vulgære hobbyrunker Marius. Han som kjenner alle titlene på alle pornofilmer som visstnok skal være vært å få med seg - produsert det siste tiåret. Jeg reiste meg opp – uhyre forsiktig, alt i dette rommet kan være besudlet og dekt av gammel moro. I en utslitt lenestol foran TV`n snorker Marius med den masive, bleikfete og hårete magen utenfor skjorta, som var delvis knept opp.

Herre gud, vi gjorde det vel ikke? Faen, husker ikke en dritt fra i går. Ikke si at vi…. så på en av de forbanna porrfilmene hans! Faen, det er bare for sjukt. Jeg kan ikke tenke meg noe mer skammelig enn å sitte i den svette leiligheten - med spyfarget tapet og sota vinduer - mens Tysk porno – på 42 tommers skjerm - ruller og går, natten lang.

Må komme meg vekk - fort som faen og stille som en mus.

Marius grynter og ruller på seg som en gris som plages i stekende sol, og de altfor store brillene hans detter av neseryggen og lander på parketten med et øredøvende klirr. Jeg holder pusten - han må ikke våkne. Han vil komme til å spørre om vi skal spise frokost sammen, si at det var koselig i går og at dette må vi gjøre igjen. Og når det oppstår en pause - for pauser må den kolssyke storrøykeren ha når han legger ut med setninger på mer enn fem ord - da vil ikke jeg ha annet å si enn, jo takk kompis, bare ring meg en gang du. Og den nærsynte kaffetrakteren vil surkle og hoste og smile og takke, og faen som jeg vil angre.

Nei, jeg må liste meg ut, dette gjelder liv eller død.

Jeg klarer det nesten, kommer helt frem til gangen, skal bare ha på meg skoa, da.  

- Å, eru oppe alt, kanskje du vil ha litt frok…ø?

Mer hørte jeg ikke, for jeg var alt på sprang nedover gangen, skoa sto igjen- samma det, jeg kom meg ut, takk gud.

                .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag morgen, februar. Grå og våt, mørke regntunge skyer i vest. Kaffetrakterens surkling og katta som vil ha mat. Morgenrøyken i døråpningen og brått, dagens første regndråper – eller kanskje nattens siste? Faen, regn går over til snø, og snøen laver ned. Bakken blir hvit og veiene glatte, snart blir det mildere og snø blir slaps, og folk blir våte på sine tær. Jeg trur jeg går og legger meg, vekk meg i mars - en solskinnsdag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han betalte da drinken kom, tre femmere, en tyvekroning og trettito kronestykker. De siste pengene han hadde – de som han i grunn hadde tenkt til å bruke på bussen hjem. ”Nå vel. Sundt å gå. ” 

Så da går man, og når man tusler hjem i mørket og fornemmelsen av druens smak fortsatt kjennes, da svømmer ofte tankene friere enn ellers. Klokka er mange, hva vil hun si?

Hun kjenner meg – og det ganske godt. Dette var nok forventet – den lille turen til byen som ble noe mer. Det pleier det. Så smiler man og gleder seg til å komme hjem og høre, hva var det jeg sa – for det var jo det hun sa – og argumentene og bortforklaringene vil komme – de pleier det.

Vil hun fortsatt være ved min side når vi blir gamle? Jeg tviler, enten tar skilsmissen meg, eller tobakken henne. Og hvor trist vil ikke det være, å ikke ha noen der når man kommer hjem med halen mellom beina og merker etter dørvaktens uhøflige visitt.

Jeg hadde da ikke vært så full, å be meg gå ut etter luft når det var øl jeg heller ville ha, var jo reint frekt. Hun ville være enig og forstå – nokså sikkert vil jeg tro.

Og slik går man og grubler og tenker, og plutselig er man der, hjemme. Det er da man skal huske på og kanskje fortelle hvor mye hun trossalt betyr, for en stakkars fant. Men dessverre glemmer man det i kampen som oppstår når sko og klær skal skilles fra en kropp som ikke vil stå støtt – og tankene forsvinner før ord er blitt sakt. Det pleier det.

Kanskje neste gang?                                  

                               . 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Drypp. Drypp. Drypp.

Klokka nærmer seg fire, og gamle Pettersen bråvåkner av at hodet gjorde et rykk. Han må ha duppet av. Han har fått tresmak i ræva av den lille trekrakken som han sitter på, og ryggen verker. Noen få minutter til, ikke en halv time en gang, så er han ferdig. Må bli klar før det gamle hespetreet Gertrud våkner, hu har trua med lensmann før, og gjør nok alvor utav truslene om hu ser ham i gang, igjen.

Det drypper så behagelig fra hans lille hjemmebrentapparat – en LM av beste sort - i kobber og stål. Satsen han satte ble ekstra god denne gangen, og ni seksen der etter. Han har jo alt prøvesmakt litt – må vite, det er jo tradisjon tro, og nå småler han mens han fanger opp en dråpe til med trekoppen sin..

Æsj, han glemte å lukke låvedøra etter hans siste pissetur, nå står den på gløtt. Han tar en slurk til, jeg kan lokke den siden, tenker han, og sovner så med haken mot brystet og koppen i fanget.

Goood morgen Pettersen, synger Arvid Toman og den munter stemmen vekker Petterse fra hans dype søvn. Le e lensmann, ere du. Stammer Petteren og kommer seg - om noe krokbøyd og vond - opp fra krakken, mens han i et desperat forsøk, prøver å gjemme koppen bak ryggen. Dette i seg selv kunne nok virke noe bortkastet, siden Atvid Toman hadde dunken med hjemmebrent under armen, mens han stod og studerte brenneapparatet med et mildt interessert ansiktsutrykk.

Et godt stykke arbeid denne her, sier lensman Toman og fikler med et av kobberrøra til brenneapparatet.

Eee, jo takk, brukte noen timer etter at jeg skada beinet under jakta i høst, var bror de som tipsa meg om at LM var bedre enn VM brenner.

Ja, bruttern har alltid likt en Liquid-Management fremfor en Vapor-Management.

Men over til poenget, Petteresen. Gertrud var så storsinnet og ringe meg i morges da hun skulle ut etter posten og, ja, hun så nå deg på krakken der da hun gikk forbi låvedøra og tenkte du hadde fått et illebefinnende. Ja, så jeg stakk oppom jeg.

Dette opprørte Pettersen, Hu Gertrud vakke inntresert i om jeg var levande eller dau, hu var bare ute etter å tyste på spriten min, det faens avholdsmenneske.Hu har vært ute etter meg siden nyttårsfeiringa i 73.

Vel vel Pettersen, svarte Arvid Toman og smilte. Da har hu fått tatt deg nå da, så kanskje dere kan bli venner at. Og spriten må jeg selvsagt ta med, men apparatet - for det er et flott stykke arbeid detta her - lar jeg så igjen og sier at jeg ikke fant. Men jeg vil ikke høre fra hu Gertrud at du setter i gang med brenning alt i kveld, og bruttern min skal du ikke høre så lat for mye på, for jeg mener nå at et VM apparat er bedre.

Og med de orda snudde Lensmann Toman på helene og forsvant muntert ut av Pettersens låve. Faen steike, bannet Pettersen for seg selv, og denne spriten som ble så bra.

Hu skal få, hu Gertrud. Kanskje jeg skal helle sukker på traktortanken hennes. Hu ska nok få se..

                                           . 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har blitt gammel. Eller, det er fryktelig feil og si gammel, tross alt, jeg har ikke passert tretti enda. Men eldre har jeg blitt. Eldre enn jeg var før.

Eksempelvis så kan jeg ikke drikke kaffe etter åtte på kvelden, og jeg må garantert pisse før klokken åtte om morgenen. Kneet gjør vondt i nordavind, og ryggen verker stort sett alltid. Kroppshår - et onde over mange onder - har fått nye og gode vekstvilkår, og gror vilt.

Siks-paken som jeg stolt viste frem om somrene før, synes oftere nå, men nå ikke som solbrun mage, men mørkebrune øl i handlekurvens vugge. Ungjentene smiler fortsatt når de ser meg komme, og jeg smiler fortsatt dem i møte – dog, det er mine to små unger oppmerksomhet er rettet mot, og jeg er bare han snille pappan, han som ser så sliten ut. Også var det dette med hukommelsen, den dere kortidshukommelsen vet du. Jeg lette og lett, men fant ikke annet enn gamle pastiller i lommene, for bilnøklene stod i tenningen - og bildøra var låst, så klart.

Nei, jeg er ikke blitt gammel, bare eldre – kanskje bare mer sytete - men det er jo det som er de gamles privilegium. Dette å kunne si at alt var bedre  før…

                   .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”En dag skal jeg få meg kone med barn, kanskje også jeg får meg egne barn, en dag, men ikke i dag. I dag skal jeg på fylla, med Tor.” 

Han sa dette som om vi var gamle kjente, men vi hadde knapt nok sittet ved siden av hverandre i mer enn to minutter, og det eneste vi delte, var håpet om at trikken skulle komme før ræva ville fryse fast i benken. Og det er dette som jeg savner med Oslo – kanskje fremfor alt – en fremmed som deler en liten bit av seg selv, uten poeng og mening, på ekte storbyvis.

Den tynne høstjakka som jeg kjøpte på salg – mest fordi jeg likte jakkas tøffe snitt, ikke så mye av dens nedsatte pris – hold dårlig på varmen og jeg sto i fare for å begynne å fryse. Narvesens blå skilt lyser på den andre siden av gata, og jeg vet at varm kaffe frister der inne. Går jeg nå, kommer trikken sikkert som faen. Jeg kikker oppover gaten og bestemmer meg. To minutter senere er jeg tilbake på benken. Trikken forsvant mens jeg fortsatt sto i kassakøen – ei feit fjortis prøvde å krangle til seg kontankort som hun ikke hadde penger nok til – og jeg kjøpte likegodt en pakke med Petrøs rulletobakk da jeg innså at det ble femten nye, kalde minutter å vente på trikken. Men kaffen var varm og humøret stigende. Min nye benkvenn var borte – på vei med trikken for å fylle med Tor kan tenkes – og jeg kunne rulle, Og nyte, en røyk i fred og ro.

Det første trekket er alltid best, og følelsen av og være alene var som en god rødvin til herlig mat. Men en mobil ringer og bryter stillheten. En bredskuldret fyr med femi briller svarer kjapt mens han kommer gående bort til benken hvor jeg sitter, sier kjekt dajø, før han slenger seg tungt ned ved siden av meg. Jeg røyker i vei i stillet og håper det vil vare.

”Så, du røyker du.”

Dust, han ser vel at jeg sitter her i dampen, klart jeg røyker.

”Huff, ja” Jeg nikket sørgmodig og geipet demonstrativt til rullingsen.

” En dårlig uvane jeg ikke helt klarer å kvitte meg med”

Han nikket tilbake, medfølelende, som om dette var den grusomste av alle grusomme uvaner.

” Du burde slutte”

Jeg fikk lyst til å sneipe`n rett i det stygge tryne, men trikkens ankomst reddet fyren fra en dårlig start på dagen.

Vi røkere, vi røker ikke i fred lenger. Det er nok lenge siden vi gjorde det, men i det siste har det blitt eder og galle, ikke bare om røyken, men om oss røkere personlig. Vi er blitt utstøtte og uglesett, og det så god som av alle. Hva er det egentlig som vi gjør galt? Forkorte livet, våre egne liv. Ja, alt dette og mer til. Jeg vet det. Dette er kun en gammel historie om igjen, og samma gamle leksa på ny.

 Men i denne bloggen kjempes det for retten til ikke å slutte å røyke, og kampen er hard, for de er mange, og vi få, og det er faen ikke så lett å stå imot presset, det same gruppepresset som fikk oss til å begynne i første omgang. Men vi skal stå i mot, denne gangen…

                           .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

" Jeg elsker eksen min"  mumlet han stille.

" Eksen?" svarte jeg.

"Er hun pen?"

" Pen..? Jeg synes nå det" Han skottet bort på meg, han så nesten edru ut, men det gikk fort over. Han holdt glasset med den brune spriten opp mot lyset og myste.

" Jeg liker egentlig bare øl jeg, også sånne drinker man får i Syden, sånne med paraply i vet du, denne driten sender meg rett i rennestenen."

"Da er det godt at du er drita da, når du havner i rennesteinen, ekke noe særlig å ligge der edru vettu, og full blir man ikke på drinker med paraply i." Jeg myste igjennom mitt eget glass og kunne se et hvitskilt med – Røyking Forbudt - limt fast i bardisken. Et røyking forbudt skilt på en bar er stadig noe malplassert. Det hører liksom like godt hjemme som et blinkende nødutgangs skilt på et hjem for blinde, men likeså er det høyst nødvendig at dette befinner seg her, for alles beste.

"Hun har blitt feit" sa han og smilte -  like mye til glasset som til meg. " Og det blir ikke så faens lett for hu å finne seg en som meg igjen." Han bet i seg en hosterie forsaket av det sterke brennevinet. " Jeg har jo spenn jeg, kan nesten si at en er rik, det drar damer det"

Han glist brett, denne gangen til meg, og denne gangen kunne han ikke holde tilbake hosteriene.

"Fint, Da skåler vi for det" Jeg løftet glasset, han og, og så skålte vi høytidelig.

"For rennesteiner og ekser."
"For rennesteiner og ekser…. "

                            .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

11.22. Snart er pausa over. Dassen er ledig, omsider.

Ingen nøling nå. Jeg reiser meg fra pausebordet og tar noen stødige, om mulig noe nervøse skritt mot brakkas fellesdass og trekker pusten dypt. Tro meg, stanken som møter meg -  jeg, nr. tre i dagens pausedritekø  - er uutholdelig. Ja, mye lik stanken av et dyr som har ligget i brakkvann i lengre tid. Død og fordervelse.

Jeg får meg bare ikke til å stenge meg inne i helvetegapets utånding.

Jeg klarer det ikke, å lukke døra. Den jævla dassdøra.

Driting får vente, noen timer til bare, noen få timer. Jeg røsker til meg en håndfull av tørkepapir og vender tilbake til pauseforsamlingen som om det eneste jeg skulle på dassen var, å hente meg litt tørkepapir til smørekniven.

Mange lange timer går forbi, men den som venter på noe godt venter ei forgjeves, eller?

Endelig hjemme annonseres mitt høyt prioriterte behov, og jeg føyer meg inn i et velkjent dasshierarki hvor kjerringas klesvask, ungens bleieskift og katta som må ut kommer i første rekke. Siden skal eldstebarn samt mulige venninner få kjangs til et do besøk -  for nå blir trolig dassen avsperret i 20 - 30 minutter  - og mannens tur er endelig kommet, og det ikke et sekund for tidlig.

Man(n) trekker ned buksene og takker gud for porselen, men tro ei fred er å få, for nå bankes det på døra og rekken med dasshierarkies mennesker reverseres fra småjenter som har glemt leken på do, katta som mjauer og vil inn, babyen som alt har fylt bleien og må skiftes på, til kjerringa med ny klesvask som ikke kan vente. Man(n) gir opp og innser at driting på Esson nok blir løsningen, i dag, igjen.

                     .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja for det er vel få ting som smaker bedre etter en lang arbeidsdag, med mas og jag, enn denne kald og dugfriske gudegaven. Den i gjenglemte delikatessen, kanskje igjenfunnet bak en melkekartong av utløpsdato desember 2007, den som du var for fyllesjuk til å nyte på søndagen, det er denne som nå redder dagen din, nå som du haltende og ynkende slenger deg ned i sofaens velsignete myke putevar, og med en liten tår i øyeviken, åpner flaskens kork.

Pilsen har jo selvsagt den perfekte temperatur, den har jo ligget og ventet på deg siden lørdagsformiddag, og sjeldent bruker du lengre tid på en pils, nyter den mer, enn når du bare har denne ene. For du har lovet, og sverget, at du skal ikke kjøpe flere pils, ikke før midtukepilsen og det ikke før først på onsdag. Så dette er en Ode til mandagspilsen, fra alle oss som elsker mandagspilsen, og kanskje også fra deg?

.                                               

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vanligvis assosieres alene med følelsen av ensomhet, noe som kun kan forekomme i visse tenkende vesener.

Våken, alene- kanskje ensom, og dette er bra, ja visst, da kan det tenkes at jeg er et tenkende vesen, tenk det du. Nu ja, jeg er nok ikke ensom, til tross for at wikipedia assosieres alene med følelsen av ensomhet. Bare våken, og da jeg våknet- tidligere enn jeg skulle ha ønsket på denne søndagsmorgen- ja da tenkte jeg følgende, Me’blogge. Nå er jeg blank, tenk det. Tom for ideer, tom for tanker. Så, jeg får heller bare si God morgen, kanskje fantasien kan vekkes til live med en jævel av en sprek kaffekopp,

eller to?    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lenge før soloppgang da jeg og en skranglekasse av en Fiat - med en eksospotte i høylytt klagesang - entrer Statoilstasjonen i beste formel 1 stil. 

En unggutt av en mekanikker kommer løpende mot meg med et brannslukkingsapparat som han røska ut av sin egen NissanSkayline, og skriker at jeg skal åpne panseret. Slapp av mann, sier jeg, det brenner ikke – selv om det lett kan se slik ut da bilen ryker mer enn bål med vått virke. Jeg har begynt å røyke igjen serru. 

Ja, Faen heller, ferien er jo over. 

Jeg kommer meg hostende og harkende ut av Fiaten og stumper sneipen på pumpe tre mens jeg røsker ut Statoilkoppen som jeg betalt 99 spenn for på tilbud i januar i fjor. Registrerer irritert at en ny kopp er kommet – 2008 modellen - og igjen til tilbud, og det fortsatt til 99 spenn.

 - Mye mulig min må byttes ut, min 2007 modell, Faen..

Nu ja, kaffen smaker dritt uansett uansett modell, så min fjorårets får duge for i dag, og med den tanken beveger jeg mot flokken av kaffetørste arbeidere som lydig har tatt oppstilling foran den harkende kaffemaskinen inne på stasjonen. 

I alle typer flokker fines det et strengt sosialt system, der man må innordne seg i en eller annen form for hierarkisk rekkefølge -  i dette tilfellet et kaffehierarki – hvor dagens alfahane er en stor, hårete, underbitt og illeluktende rørlegger med klassisk rørleggersprekk og hockeysveis.  Jeg dytter to yngre – og mindre – bygningsarbeiderer til side og tar min respektive plass i rekken – nest nest sist. Plutselig bryter det ut uroligheter i rekkene. Kaffemaskinen er fucka, viskes det foran meg mens en kraftig brumming fra rørleggerns rygg varsler om uværet som er i anmarsj. 

HVA ER GÆN`T MED MASKINA A? Kjefter rørleggern så kassajenta kvekker, mens et par andre karer kommer til, forlanger også svar- eller noens hode på et fat – og helvete er i gang. 

Jeg innser at jeg vil forbli kaffetørst og bestemmer meg for å forlate stedet før det blir et åsted, og før politiets kommandogruppe for bekjempelse av opprør, ankommer bensinstasjonen. Fortvilet og forbanna  slenger jeg meg inn i Fiaten, roter frem en sneip fra askebegeret og skrur radioen på akkurat tidsnok til å høre at snøen skal fortsette å lave ned i hele dag, Faen.

En start på dagen uten kaffe, er ei en start på dagen, men kun en forlengelse av snooze knappen. Så, dette er en apell og advarsel til alle dere Statoilansatte, jeg skal snarest betale for en 2008 kopp, og i morgen forlanges det varm kaffe, og det innen 0700. For en mårratrøtt snekker med kaffeabstinenser er ikke noe en bør spøke med!                                                

                                  .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Regnet pisker ham i ansiktet, brystet verker og skriker etter luft. Bena klarer snart ikke å bære ham lenger, men han øker farten så søle og grus spruter oppetter leggene hans. Han sklir og faller der hvor grusveien møter asfalt og regnvannet har ført grusen som et forrederisk teppe ut på asfalten. Kneet blør kraftig igjennom en rift i buksen, men han kan se perrongen nå, han må fortsette. Han tvinger kroppen til å lystre, halter først litt men øker farten fort og glemmer smertene. Han når perrongen. Ned trappene tre trinn om gangen. Fortvilet ser han seg rundt, det er folketomt med unntak av en gammel mann på en gammel benk. Han rakk det ikke, pappa her reist – igjen – uten å si farvel – igjen.

Han hater pappa. Hater ham, h.. Tårnene presser seg frem, han bøyer hodet og gråter av skuffelse, av sinne av av, av at han hater pappa.  En kvinne kommer opp til gutten, legger en regnjakke over skuldrene hans, bøyer seg ned og visker varmt i håret hans. Kom nå, vi går hjem. Ikke gråt vennen min – pappa ville ikke ha likt det. Han har slått seg på kneet – det blør – det er derfor han gråter. Hun nikker og forstår og de går hjem.

Toget går om tjuefire minutter. Det tar tretten minutter å gå til stasjonen, fem minutter å kjøpe billett. Han kan vente i seks minutter til. Det har begynt å regne i løpet av natten – han må huske å ta med seg paraplyen. Mens han står slik og kikker på sønnen i sin fredfulle søvn, er det som om han igjen er en baby, liten skjør og trengende. Men guttungen har blitt så stor nå. Lært så mye nytt. Blitt tøff og modig. De har hatt en fin sommer sammen  – men den gikk for fort forbi. Han har lyst til å vekke ham, få en klem, si – vi ses snart igjen. Men det er best slik. Best for dem begge, han er sikker på det. 

Atten minutter, han må gå. Han bøyer seg ned, kysser guttens panne og vil viske ha det bra, men får det ikke til. Regnet pisker ham i ansiktet mens har går nedover grusveien, han har glemt paraplyen. Det er likegreit, regnet skjuler tårene og vaske dem bort – han glemte vist paraplyen sist også.

I det toget har begynt å øke farten, kikker han ut igjennom vinduet. Det har begynt å lysne. Han løfter blikket og ser en liten gutt som løper i regnet nedover grusveien mot perrongen. Han sklir og faller men kommer seg raskt på beina igjen. Det er gutten sin det, tenker han og vinker farvel.

                             .

[ Jeg synes at det burde nevnes at inspirasjonen til denne teksten kom etter et TV sendt innslag om Amerikanske soldater i Irak og hvordan de p.g.a. manglende rekruttering kunne bli sendt ut på oppdrag både for andre og tredje gang. En av soldatene fortalt at det verste var ikke å måtte reise tilbake til de krigsrammede områdene utenfor Bagdad, men å fortelle sønnen at han måtte forlate ham tross løftene han hadde gitt om at han skulle bli forgodt. Soldaten kom aldri hjem igjen. Derav ender historien med et farvel - og ikke på gjensyn.]

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ingvar Gru vokste opp på 80-tallet og var et resultat av 70-tallets mangel på prevensjonslære. Pannen er bred, brynene store og mørke. Nesa umåtelig diger, med vidåpne nesebor.  Han er skjeløyd og stygg å se på når han blir sint, og det blir han ofte.  Håret pissgult og tykt, og han blir nok tidlig skallet.

Kortfortalt, Ingvar Gru er stor, stygg og vrang som faen, og med sitt gorillalignende utseende – lite hode, brede skuldre, enorm mage og syltynne ben – den fødde dørvakt.

Det eneste problemet med dette er at Ingvar Gru ikke ønsket å bli dørvakt.
Ingvar Gru ville bli en ballettdanser.

Irrasjonell i sin natur og blottet for koordinasjon ble Ingvar Gru selvsagt aldri en ballettdanser- tiltross for iherdige og gjentatte forsøk i en lekker rosa ballettskjole type XXL.
I stede, og i stor skuffelse, åpnet han en liten filial i Oslo sentrum hvor han kunne tilby billig kebab til natteranglere på vei hjem etter fuktige byturer i godt lag.

Hans sjappe, en liten oase i Oslonattens ørken, er et forrederisk og ikke ufarlig siste stoppested før nattbussen hjem. Dette fordi Ingvar Gru hater kebabene han lager, hater kundene han serverer, hater de lange nettene og ikke minst, han hater å vaske sjappa når mårran kommer. Trossalt, han ville jo egentlig bli ballettdanser.

Så Ingvar Gru er ikke så nøye med mårravasken, han tenker ikke stort over ferskvarer og ei heller over hygiene. Fortalt på en mer korrekt måte, han driter i om rottene har åpnet bordell i tørrvarelageret hans, han hater dette livet og han hater deg.

Uansett og over til poenget.

Dette er en Ode til deg som jeg har valgt å kalle Ingvar Gru, kebaben din og rottene på kjøkkenet som dreit i salaten. Du skylder meg en pakke med dasspapir.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La meg begynne med en sånn billedskjønn innledning som jeg til stadighet prøver meg på. Du vet, en sånn med at det var en varm og flott høstdag - en såkalt indian summer - og Oslo virkelig strålet av urban lykke og ungdommelig kjærlighet der jeg spankulerte langsmed Grünerløkkas mange kafeteriaer. Jeg så jegere på jakt etter brune små bjørner, ryper i skjørt, og mødre med barn som leker med sine nye fedre i parker med nyforelskede som kysset på benker under trær – fortsatt grønne og sommerfriske. Jeg kjente eimen av røyk - ikke den fra bål eller brann, men den fra kreft i ustoppelig anmarsj - og fristelsen til usunn utsvevelse prikket i brystet og ba meg jage fornuften vekk. Jeg sto imot den stygge fristelsen - stolt av det - og kjøpte meg en kaffe to go i stede - varm og herlig.

Det så rett og slett ut som den perfekte dag, ja sånn helt til jeg runda hjørnet i krysset markeveien og korsgata og fikk syn på en altfor velkjent figur i hvit og blått, stående med et ben lent på støtfangeren til bilen min, og med en penn i ivrig skribleri i sin hånd. Parkeringsvakta hadde en matchvekt som pent sakt tydet på et liv preget av fast food og mineralvann av typen med sukker. Stygt sakt - men riktigere fortalt - lignet han mest på en mongoloid på steroider.

- God dag, er det et problem her? Prøvde jeg med en vennlig og imøtekommende tone.

- Ja, det kan se slik ut, om dette er din bil. Svarte parkeringsvakta bak mørke, store solbriller mens han pattet demonstrativt på tuppen av kulepennen, før han igjen rettet oppmerksomheten ned i blokka.

- Jeg skal umiddelbart fjerne bilen jeg, så er ingen skade skjedd.

- Nå, det er da ikke så lettvint å slippe straff når man med hensikt velger å bryte loven.

- Eee, hva, altså, hva får jeg bot for, egentlig?

- Du har parkert bilen mindre enn fem meter fra fotgjengerfelt og får en bot på fem hundre kroner.

- HVA, fem hundre spenn, men jeg står jo helt klart mer enn fem meter fra fotgjengerfeltet, nærmest ropte jeg mens jeg skrittet opp seks meter fra bilen min til fotgjengerfeltet.

- Nu ja, du kan ikke stole på skrittlengden din, derfor har jeg her et målebånd, og - som du ser - er bilen din parkert fire meter og åttiseks centimeter fra fotgjengerfeltet. Her er boten din, ha en videre fortreffelig dag. Parkeringsvakta nikket og snudde på helene i retning sin egen Europark firmabil som sto parkert oppå fortauet under et parkering forbudt skilt.

- Noe sier meg at du liker jobben din, mumlet jeg mens jeg irritert låste opp bildøra. Han snudde seg, gliste brett og fårete, på dager som dette – en herlig dag som dette – hvem kunne vel ikke like jobben sin.

Jeg spant ut av parkeringsplassen så røyk sto opp far hjulene, og en mor med barnevogn måtte kaste seg sidelengs for å berge livet. I sladrespeilet kunne jeg se parkeringsvakta hoppende i raseri mans han febrilsk viftet med en knyttet neve. Fra frontruta og nedover panseret på bilen hans rant det varm og herlig kaffe to go. Han hadde rett i en ting - den parkeringsvakta der – det er en herlig dag…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å rulle røyk var for meg et medfødt talent.

Tross alt, mødre på det glade 80-tallet var ikke like opplyste som dagens mødre- dagens mødre samles under garasjetaket for smgrøyking, og ikke i tv-stuen under barne-tv for avslappende sosialkos i nikotinens navn. Røyking var liksom ikke fali det, de ammende satt i stuen og ammet sinne barn, satte så sine barn i barnevognen og pattet ivrige på sine Prince, Lucky, Malboro, Camel eller hva nå de pattet på. En mor min mor kjente, pattet ivrig mens hennes sønn pattet på henne, fult offentlig og det på den lokale kafeteriaens røykerom. 

Vel vel, den gang da og mobil og kunstig sukker i dag. 

Fatteren min røyka to pakker rullings i uka- Petrø`s blå- og kunne rulle seg en feit en mens han kjørte bil i tett, hektisk rushtrafikk. På en kjøretur fra Tønsberg til Sandefjord- en 20 minutters tur- forterte lungene hans to av disse feite rullingsene, og ofte tente han den ene med den andre. Dette var nok ikke en spesiell egenskap fatter hadde tilegnet seg, men gjennomsnittlig tobakksforbruk for en industrielektriker fra den søvnige havnebyen Hartlepool i England.  Da han på sin 50år og en ukersdag fikk et hjerteinfarkt og falt om under en TV-sendt VM kampen mellom Frankrike og England- hvor England leda 1-0 til to minutter på overtid før Franskmennene putta to (Engelskmenn hater å tape for Franskmenn må vite) og slo britene etter tre minutter og tretti sekunder spill på overtid- fortalte legene at røykinga selvsagt og uforbeholdent måtte ta skylda for noen blodårer like tett som kloakken til legens nabo- noe som betydde dårlig nytt.

Legene staka opp årene hans som en rørlegger staker opp tette kloakkrør, og han var god som ny. Vel, nesten. 

Da legen hans hadde kommet innom etter opprasjonen - han var noe yngre enn min far- hadde han sett strengt på gammer`n min og gitt han en reprimande en guttunge fortjent.
Du hadde flaks, Ellwood. Du overlevde denne gang. (Dette mye takkevære at blodet hans var tynnet ut med alkohol, en whisky jeg hadde kjøpt til hans 50års dag) Men neste gang garanterer jeg deg en plass på nedre Slagen kirkes flotte tomt. Slutt eller risiker å dø. Ditt valg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du og jeg burde ha vært en tur på verkstedet, mumler jeg til Hyundaien i det vi presser oss forbi en syklist – som av en eller annen absurd grunn tror han eier veien - og skranglinga fra eksospotta vekker hele det fredlige nabolaget.

Men det blir ikke noe av, turen til verksted altså. Ikke har jeg rå, og ikke har jeg tid – og dårlig tid har jeg nå – så jeg girer ned til tredje og gir gass.

Det er bare en bil i verden som er i dårligere forfatning en Hyundaien min, og det er firmabilen – en gammel Fiat – som jeg med livet som innsats tvinger ut på E-18 hver morgen for å kjøre morgenrus rally. Jeg har avtalt å låne en hagle av en kopis og planlegger å ta med meg Fiaten ut i de dype skoger, gi den et siste farvel og plante et velplassert skudd i panseret, sånn får å la den slippe å lide. Vi får se hva det blir til.

Nå er jeg ute med Hyundaien og det haster, noe jævelig. Jeg kommer oppover mote ett lyskryss som akkurat har skiftet til gult. Ikke Faen, den skal jeg rekke. Pedalen i bunn og turtelleren i taket. Kilometeren passerer 60 – 65 -70, jeg er rimelig sikker på at jeg så et 80 skilt et sted – men jeg vill ikke banne på det – det kan godt ha vært et 50 skilt.

Jeg passerer krysset med et brak akkurat da gult går over i rødt, og jeg jubler helt til jeg kikker i speilet. Midt i veikrysset, ensom og forlatt – fortsatt med eksos rykende ut – ligger eksospotta og skaper trafikkork. Faen!

Noen timer senere, etter at alle ærender er gjort – og de alle litt for sent – ruller jeg inn på parkeringsplassen til Svendsen eksos. Eksospotta liger lydig fastbind på takgrinda.
En av verkstedsgutta kommer meg smilende i møte.

- På tide med ny eksospotte, eller…                                                  

                                     .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Akk og ve!

Blod fra et kutt på håndbaken som ikke gjør vondt- men som blør som om det burde -blander seg med glasskår og restene av en rødvin à la El Coto Crianza 2002, som nettopp fylte glasset som ble knust til randen. Jeg merker meg at selv om vinen skulle ha en Middels dyp rødfarge, er den mistenkelig lik i farge – og konsistens- som mitt eget blod. Noe jeg går ut ifra at har en dyp blodrød farge? Nu ja, jeg kan ta feil. Kanskje mitt blod skal ha en middels dyp rødfarge, og at det ikke er fargen på vinen som er gal, men bare min oppfattning av hvordan den skulle beskrives. Betryggende dog, at det ikke er blått- blodet. Ja ja, de siste restene av kveldens utskeielse vaskes opp og skylles ned i kummens rustne svelg. Jeg har uansett fått nok. Nok til at jeg i natt vil drømme om barndoms lykkelige lek, og bekymre meg kun over de små ting som barn holder høyt, slikt som om man får is etter middag eller om noen så at badebuksen sklei av under stuping ved brygga i formiddag.

Siden - i morgen- vil jeg våkne opp med et sløvt sinn, en tørr kjeft og med rødsprengte øyne som vil se inn i en dag fylt med bekymringer og jag.

Ikke bekymringer verre enn andres, og ei heller bekymringer verdt å nevne.

Men bekymringer nok til at kvelden etter dagen vil bli ønsket særdeles godt velkommen. Men nå ønskes søvnen velkommen, klokken nærmer seg utrolig nok middnatt med like stor ro som den nærmet seg 23:oo for akkurat en time siden. På tide å legge vekk bloggen, på tide å finne senga. Og da gjenstår det bare å se, om Stories from a Toadstool blir å finne i morgen også;)

God natt, sov godt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var det mørketid igjen – og tid for depresjoner og reseptbelagde piller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En enslig gjenglemt rakett ble funnet i en brøytekant av en forbipasserende ungdomsgjeng på vei hjem og avfyrt morgenen første januar. Selv om raketter hadde blitt avfyrt i hundretalls, og selv om hørselen nok trolig var redusert og skadd av mine egne avfyringer kvelden før, så bråvåknet jeg av denne ene, enslige og gjenglemte raketten.

Jeg hadde funnet losji i sentrum av byen, hos venner av en venn av meg. Og siden jeg verken husket navne på noen av beboerne, eller brydde meg nevneverdig om å prøve å huske dem, bestemte jeg meg for at en stille og diskré exit ville være en god start på det nye året.
Jeg fant slipset mitt ved siden av en halvfull – eller halvtom om du vil - flaske med billig sjampanje. Dytta slipset i lommen på dressjakka og styrta sjampisen på vei ut av leiligheten. Trappene i bygården tokk jeg tre av av gangen og januar møtte meg med et tungekyss av sur vind, kald og ugjestmild, i det jeg kastet meg ut døra og ut på fortauet. Jeg prøvde å orientere meg, men måtte innrømme at jeg ikke helt kunne sette fingeren på hvor jeg var.
Det eneste levende vesenet jeg så, og også den eneste som så ut til å være ved dårligere mot en meg i denne gudsforlatte morgenstund, var en afrikaner med boblejakke, joggesko, Jamaicalue og to overfylte Rimiposer.
Unnskyld my friend, nærmeste bussholdeplass? Vet du hvilken vei?
Mannen gryntet litt, løftet motvillig armen med en av de overfylte og sannsynligvis, tunge Rimiposen og pekte nedover gaten. Ten minutes my friend. Ten minutes .
Jeg takket og brettet jakkekragen tettere rundt halsen mens jeg med stødige skritt - så stødige som kan forventes dagen derpå - bevegde meg i den retning som jag antok at nærmeste bussholdeplass skulle befinne seg. 

Mens jeg gikk gatelangs denne første dag i årets første måned så jeg få mennesker, og de jeg så, gikk med tunge skritt og hadde det klassiske blanke glassaktige blikket og fylleangstens gjenkjennelige misstenksomhet. Så, vi hadde deg gøy i går, hadde vi ikke, vi det storslåtte folket i det kalde nor.
Dagen ble formørket av skyer som trakk seg fort over den mørkeblå himmelen og vinden bar med seg trusler om snø. Jeg satte opp farten så mye jeg maktet og rundet akkurat et hjørne da en buss passerte meg med stø kurs for noe som lignet et busstopp tre – fire hundre meter lengre nede i gata.
Jeg satte i fullt firsprang men innså nok at dette med sjampis til frokost ikke ville bedre de allerede elendige spurteegenskapene minne. Og ganske riktig, som en skadeskutt alke skled jeg og gikk rett i asfalten etter bare noen meter. Kom meg fort nok opp igjen, men det bare tidsnok til å se eksosen til bussen i det den akselererte ut av bussholdeplassen.
Kald, andpusten og ikke minst, for sen, kom jeg bort til holdeplassen og så, til min store overraskelse, Jamaicaluemannen og bæreposene hans. Eee, hva.. hva.. hvordan kom du hitt?? Et rimelig spørsmål mente nå jeg, men mannen bare så rart på meg og svarte,
Jeg tok bussen, så klart, dette er stoppet mitt.
Men da jeg spurte deg? Du sa Ten minutes og greier?
Vel, my friend, vi sto jo alt på en bussholdeplass, og siden du jo så ut som du trengte frisk luft og siden du spurte etter neste bussholdeplass, ja så regnet jeg med at du ville ha deg en gåtur i det nye året. Tok jeg feil?
Vel, han hadde jo rett i at jeg trengte frisk luft, så, nei, feil hadde han vel ikke tatt.
Jeg ønsket ham et godt nytt år og stelte meg under skuret som antagelig var ment som et skul mot vær og vind for de som skulle vente på bussen her, men som nok antagelig ikke virket ant enn demotiverende på en stakkar. Det er noe spesielt ved bussholdeplasser som gjør at enten det er regn, vind, sterk sol eller bitende kulde og snø den dagen man må oppholde seg på nettopp denne holdeplassen, så er det ekstra regnete, forblåst, stekende varmt eller forfryst og nedsnødd akkurat da du må stå der. Pussigt.
Jeg snudde meg og så etter Jamaicaluemannen.
Hoi, vet du når neste buss går?
Han snudde seg og gliste brett, Ten minutes, ten minutes my friend..

Godt Nyttår til alle og en hver..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kunne like greit ha brukt en slakterkniv og trolig fått et bedre resultat enn jeg fikk med barberhøvelen. Gammel, sløv og om jeg ikke tok helt feil, litt rusten også. De mørke skjeggstubbene sto seg fint til de mørkerøde blodstripene som gikk nedover kinnet mitt. Føkk, det maltrakterte tryne samt en fylleånde som bare ikke lot seg knekke, ville selvsagt vekke et par sladderkåte nabokjerringers nysgjerrighet.  Det fikk gå, samma faen, ut måtte jeg.

Før lang tid var gått, men først etter at jeg måtte tråkle meg igjennom kvelende mengder av stivpyntede og feststemte mennesker, sto jeg utenfor et stort vindskjevt hus i laftet tømmer med et neonskilt i rødt hvor det stod Ritas bar og pub. Vel, det pleide å stå Ritas bar og pub. Noen kreative skjeler med kunstnerisk teft og sprittusj, hadde døpt om Ritas til Drita.
Dette passa puben ganske bra i grunn. Drita bar og pub var kjent for å trekke en viss type mennesker, et klientell som helst sitter inne når sola skinner.

Uansett.

Utenfor sto nå jeg i et lokalt skybrudd som tilsynelatende alltid åpnet slusene over meg og prøver å tenne en gjennomvåt sigarett, ga opp for så å slenge den i grøfta før jeg småløper de siste meterne bort til steintrappa som fører opp til pubens inngangsdør. Der blir jeg stående med hånden rundt dørens messinghåndtak og lytte. Dempede stemmer spredte rop og latter høres fra innsiden. Det virket som om lokalet var fult til randen i dag, ingen vits i å stå nølende her ute i regnet, sier jeg til meg selv og dyttet opp døren. En behaglig varme samt en vegg av tykk tobakksrøyk møter meg i det jeg trer inn i lokalet.

Lokalet er stort og har en lang bardisk med en svingdør inn til kjøkkenet til høyre for inngangsdøren. En hvit peis med varm ild knitrer koselig i enden av lokalet til venstre for inngangen og mellom bardisken og peisen er det en tretrapp med kraftig gelender som fører opp til andre etasje og pubens nedslitte dasser. Jeg børster av meg regnet og knepper opp jakka mens jeg går over til baren. Det er et par fjes jeg drar kjensel på, men ingen av dem er kjente nok til at jeg kommer til å sette meg ved bordet deres. Heldig vis. Det er slik jeg liker det best.

Bartenderen, ei slank mørkhåret jente med sorte tettsittende skinnbukser og hvit kort topp, står med ryggen til og pusser på et øl krus. Hun har gyllen brun hud og en tatovering av en tynn sort drage som kveiler seg rundt overarmen hennes.

- Et glass med whisky, Cask Strength, dropp isbitene og la flaska stå igjen,
Sier jeg mens jeg slenger noen spenn på bardisken.
Den mørkhårede bartenderen snur på hodet slik at et vakkert smalt ansikt kommer til syne.
- Ok tøffen. Cask Strength whisky uten isbiter. Et skjevt smil brer seg over smale fyldige lepper. Hadde jeg ikke vært gift, tenker jeg og blunker til henne før jeg tar glasset og flasken med meg bort til et ledig bord innerst i lokalet. Der kan jeg nyte dagen i ro og mak.

Et sted utenfor starter et barnetog sin marsj opp mot slottet, i det fjerne høres, om man legger fantasien til, Aris fortvilte bønn om og komme opp på slottsbalkongen, om så bare for en liten kikk. Det er mai, syttende mai. Norge feirer, hipp hipp hurra,

for faen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Here on Islay, there’s no rush. So why not sit back awhile, wherever you are in the world, and enjoy your visit to the home of Ardbeg, the Ultimate Single Islay Malt Scotch Whisky.

Som alle andre med overdreven singel malt fetisjisme, er jeg en innbitt fiende av borboun, og da i særlig grad Jack Daniels, som kun omtales med omfattet og utilslørt hat.  Vi tolererte Jack kun i den forstand at dens hovedstifter, Jasper Newton Daniel, hadde til hensikt å skape en whisky, misslyktes, og ente opp med en borboun ingen kan drikke.

Altså var hans hensikter i utgangspunktet gode, så vi tilgir.

Og som alle andre med overdreven singel malt fetisjisme, har jeg et seksuelt avvik der kjønnsdriften blir vekket av eksepsjonelle whiskyer som Ardbeg Still Young.

Ardbeg Still Young
Skottland, Islay
Alkohol 56,20%
Kr. 549,90

Destilleriet Ardbeg finner du godt bortgjemt på den forblåste whiskyøya, Islay. Grunnlagt i 1815 av John MacDougall, stengt i 1981 og gjenåpnet sommeren 1997. I perioden da Arbeg var stengt solgte destilleriet de edle dråpene til Allied som brukte, og fortsatt bruker, Ardbeg sparsomt i blendeden Ballantine’s.

Lucas, en fyr jeg har kjent i så mange år at det i grunn er litt pussig at jeg ikke omtaler han som – venn, støtte tilfeldig på meg utenfor Andy`s pub her forleden. Han støtte på meg, jeg prøvde å unngå han. Du undres kanskje nå på om jeg er en sånn kiip type,   – prøver å unngå gamle kjente, ikke akkurat hyggelig gjort. Men la meg forklare, Lucas, han er en av disse politiskaktive anarkistene som mange ofte forbinner med uro, palestinerskjerf og hanekam, okkuperte leiligheter og punkrock

Vel, jeg forbinner ham med fyllefester og uansvarlig moro. Moro jeg ikke har tid til å ha. Moro som jeg savner.

Så da jeg prøvde å unngå Lucas, prøvde jeg egentlig ikke å unngå ham, men min fortid, og muligens min “ i morgen”.

Uansett, vi kom i prat og hyggelig var det. Han var nettopp kommet hjem fra London og en punkfestival der. Så lurte han på om ikke jeg hadde lyst på et par glass hjemme hos ham, han hadde kjøpt med seg en spennende whisky fra hans reise i London.

- Whisky? Min sjel var solgt og Lucifer hadde alt hentet den, så jeg ble med.

Punker og whisky, ja du får lov til å være skeptisk. Det hadde jeg også vært om jeg var deg. Men det er ingenting som overrasker meg når det gjelder Lucas. Ingenting bortsett fra dette.

I en falleferdig okkupert leilighet i Hausmannsgate, mellom tomme ølflasker og politiske bannere, lå en av de beste whiskyene jeg kan si at jeg har smakt siden.. Ja kanskje noensinne. Lucas, luringen, fiska frem en Ardbeg Still Young så røykfull og kraftig at den ikke bare varmet strupen min, men også hele den trekkfulle leiligheten.

- Røsker bedre enn rullingsen som jeg fikk kjøpt i Victoria park, bekrefter Lucas med et lurt smil, men jævla mye dyrere.  Jeg nikker men hører egentlig ikke etter, teksten som står skrevet bakpå flasken har tatt min oppmerksomhet.

”We couldn’t possibly have conceived at the time just how enthusiastically folk would embrace the idea of Very Young Ardbeg. Indeed, many enthusiasts are keen to continue to sample our work in progress. So now its spirited sibling, Still Young, is ready to take its first steps along the peaty path to full maturity. Still youthful and zesty but definitely more creamy and rounded from extra ageing, this character is a wonderful addition to the family. We are unable to deliver whisky to the USA or Canada.”

Jeg måtte le, her hos den mest usannsynelige eier av en eksklusiv singelmalt whisky, møter jeg guttedrømmen min. Min våte drøm.  Lucas, min venn, jeg takker deg….

 En Ardbeg Still Young kan best beskrives ved å sammenligne den med litratur.

La oss si at en Jack Daniels er et motemagasin du kun hviler øynene på i kjedsomhet og i mangel på annet leserstoff, ja da er Ardbeg Still Young JRR Tolkiens Ringenes herre.

Der motemagasinet blir forutsigbart og kjedelig, blir Tolkiens triologi en kraftig sanseopplevelse, full av magi som varer i evigheter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I det fjerne høres et debattprogram, enda et debattprogram om globaloppvarming og issmelting i et slikt omfang at isbjørn, pingviner, sel og hvalross snart kun omtales som dyr fra en annen tid. Det er nabons fjernsynsaparat som spyr ut stemmene til de illsinte debattantene. Han, naboen, er tunghørt og ganske sikkert full, han er en koselig fyr i grunn.

 (Jeg liker folk som gir blanke i om nabokjerringene sladrer seg imellom om den antatte periodedrankeren i 4b. Liker folk som bare er seg sjøl, tiltross for moralske pekefingrer og globaloppvarming. )

Uansett.

Jeg sitter og smugrøyker utav vinduet, det har vært en slitsom dag på jobben, mandag. Dette er den siste pakka med luky, jeg lover. (Yea rigth..)

Klimaendringer har ikke bekymret meg nevneverdig til nå, og tanken på en mildere vinter samt en varmere sommer har faktisk ikke skremt meg til å bytte til biobrensel. Men mens jeg sitter slik og kikker meg over skulderen etter kona som kan komme inn og ferske meg, begynner jeg faktisk å bekymre meg litt.

En verden uten isbjørner, trist tanke.

Kan vi mennesker bremse ned og etter hvert stanse klimaendringer som vi selv har satt i gang? Den ene av naboens debattanter kunngjør høytidelig at det bare er og sette i gang å tenke miljø, både for kong Salomon og Jørgen hattemaker.

Ja ja, jeg resirkulerer jo alt, hva mer vil de ha fra meg?  

Jeg  lukker vinduet og stenger de nå hysteriske debattantene ute, en sneip dør ut i den kalde februarsnatten.

Da slår det meg, hva om jeg skriver en liten anmeldelse av en økologis whisky, om noe slikt finnes, og oppfordrer alle til å velge denne fremfor andre whiskyer.

Så jeg satte meg ned og søkte nettet, finnes det en whisky som kan redde miljøet vårt? Og vist faen, tror du ikke at jeg  fant whiskyen som vil redde oss fra den nært forestående miljøkatastrofen.

Benromach Organic
Whisky / Økologisk
Lagret i 7-8år Skottland 

Benromach Organic er den første økologiske single malt whisky i verden. Den er fra Speysids minste destilleri, og…det er alt jeg kan si om den, dessverre. Selvsagt har ikke det norske vinmonopol innsikt nok til å prioritere miljø.

- Om jeg er skuffa, mer enn mye.

Her hadde jeg muligheten til å gjøre noe for miljø, utover de fjorten månedene jeg tjenestegjorde i Bellona, som rødvinsdranker, også snubler jeg på målstreken…

Nei her ble det ingen anmeldelse og ingen miljø tenkning. Isbjørnen er så godt som dødsdømt, pingu, adjø!

Men vent nå litt, det er noen som fra tid til anen har visket om bloggerenes makt. Vi har alle hørt ryktene om disse eksepsjonelle vloggene som har kritisert, blitt hørt og siden forandret. Hva om vi også skulle prøve på noe slikt her på vgb?

Send en e-mail til kundesenter@vinmonopolet.no og forlang Benromach Organic økologiske whisky som stabelvare på norske pol. Gjør dette for isbjørnene, pingvinene, selene, hvalrossene og de 600 hundre arktiske fugleartene som trues, for barna og barnebarna våre og ikke minst, for miljøet vårt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende